Kontantstøtten står trolig for fall

I stedet for å gå på et dundrende nederlag, der hele kontantstøtten forsvinner, bør KrF fremover fokusere på å finne slike alternative løsninger.

Kontantstøtten har lenge vært en utryddingstruet art. Nå er faren stor for at ordningen synger på siste verset.

Motstanderne av kontantstøtten er i sterk medvind. I helgen foreslo Høyres likestillingsutvalg både å utfase kontantstøtten og å fjerne barnetrygden. Den endelige beslutningen blir ikke gjort før på landsmøtet neste år, men mye tyder på at likestillingsutvalget har bred oppslutning i partiet.

Bergens Tidendes politiske redaktør, Frøy Gudbransen, tolker dette som dolkestøtet mot kontantstøtten. «Når Høyre endelig ser ut til å få kontakt med fornuften, er kontantstøttens dager endelig talte», skriver hun.

LES:KrF krever firedobling av engangsstønaden

Høyre er likevel ikke det eneste partiet som setter foten ned for kontantstøtten. En gjennomgang Vårt Land har gjort blant stortingspartiene, viser at oppslutningen om ordningen er markant dalende. Allerede på landsmøtet i vår kan Venstre komme til å gå inn for avvikling.

Frp vil kun ha kommunal kontantstøtte, og Aps familieutvalg vurderer en overgang til «ventestøtte» for familier som ikke har fått tildelt barnehageplass. Det er bare KrF som fremdeles er overbevist om at kontantstøtten fremdeles vil være verdifullt for barnefamiliene.

Kontantstøtte-motstanderne fikk denne uken støtte i enNHO-rapport, skrevet av forskerne Katrine Løken og Julian Vedeler vedUniversitetet i Bergen. NHOs oppdrag til de to forskerne har vært å evaluere årsakssammenhenger mellom familiepolitikk og likestilling i arbeidslivet, og å komme med forslag til ny familiepolitikk som kan sikre høy yrkesdeltakelse og bedre kvinners karrieremuligheter.

Ikke uventet er fjerning av kontantstøtten et prioritert tiltak i rapporten, kombinert med tilgang til barnehage umiddelbart etter at den betalte fødselspermisjonen løper ut. I rapporten heter det at familiepolitikkens viktigste mål er å bidra til likestilling i arbeidslivet. Den tette koblingen mellom familiepolitikk og likestilling, som vi også ser i mange andre sammenhenger, er problematisk.

Vi erkjenner at koblingen på den ene siden er uunngåelig, fordi familiepolitikk selvsagt får konsekvenser for likestillingen – og omvendt. Men familiepolitikken burde etter vårt syn prinsipielt sett handle om å legge best mulig til rette for familien og barna. Hvis den i stedet i for stor grad blir et likestillingspolitisk verktøy, risikerer vi at barna blir skadelidende.

Det er vår overbevisning at kontantstøtten har vært en god ordning for mange familier. Den har gitt småbarna en mer skånsom start på livet, gitt barn og foreldre mer tid sammen og gjort småbarnsfamilienes tidsklemme lettere å håndtere, og ikke minst – den har gitt familiene litt større valgfrihet til å finne løsninger som passer for dem.

Hvis vi skal peke på ulemper ved ordningen, må det være de integreringsmessige utfordringene der innvandrerkvinner som burde kommet seg ut i samfunnet og lært norsk, blir gående isolerte hjemme.

Vi må dessverre erkjenne at kontantstøtten står for fall. Dette har de nok innsett i KrF også. Men det kan fremdeles være mulig å forhandle frem alternativer som sikrer barnefamiliene noe valgfrihet i denne ekstremt hektiske delen av livet. I stedet for å gå på et dundrende nederlag, der hele kontantstøtten forsvinner, bør KrF fremover fokusere på å finne slike alternative løsninger.

Dét burde det være mulig å få gehør for i Høyre også. Vi kan nemlig ikke se at det er i pakt med dette partiets identitet å legge til rette for mindre valgfrihet, ja, mindre liberalitet, slik de i praksis gjør når de nå bidrar til å begrave kontantstøtten.