Klokt vedtak i Grimstad

Sett utenfra kan det virke oppsiktsvekkende at et norsk kommunestyre i 2012 kunne gå enstemmig inn for å beholde Fedrelandssalmen som en del av det faste programmet rundt kommunestyremøtene. Riktig nok finner sangen sted før møtet blir formelt satt, men i realiteten blir den likevel en del av politikernes samling. Det er naturligvis en seier for Kristelig Folkeparti, som fremmet det forslaget kommunestyret sluttet seg til, og for alle andre i Grimstad som gjerne vil be om Guds velsignelse også over lokalpolitikernes tjeneste.

Den 40 år gamle tradisjonen med å synge Gud signe vårt dyre fedreland i forbindelse med møtene i kommunestyret har i flere år skapt visse kontroverser, og ikke uventet er det særlig SV som synes å ha stått i spissen for kritikken. Derfor merker vi oss med glede kommentarene fra representanten Anne Gurine Hegnar, som i dagens avis sier at «når jeg selv snakker om toleranse, tenker jeg at jeg ikke skulle være den som protesterer veldig på at de får fortsette med sin tradisjon.» Det vitner om et prinsipielt refleksjonsnivå som vi dessverre ikke alltid møter hos Hegnars partifeller på Stortinget og i regjeringen. Der synes toleransen primært å komme til anvendelse når det gjelder å gi rom for de holdninger og handlinger SV selv kan gå god for.

Her har altså kommunestyret funnet en samlende løsning, som også tar hensyn til de av representantene som ikke vil ta del i å synge Fedrelandssalmen. Det er naturligvis rimelig at ingen skal tvinges til å synge, her viser Grimstad-politikerne hvordan det går an å finne en løsning mellom full tilslutning og avlysning. For det er altså ikke slik at det eneste mulige alternativet til et homogent kristent samfunn er et avkristnet samfunn. Og det går godt an for politikere å be om Guds signing over arbeidet, uten at de som ikke tror på Gud skal være nødt til å ta del i denne bønnen. Stortingspolitikerne synger jo for øvrig fremdeles «Gud sign vår konge god» når Hans Majestet besøker nasjonalforsamlingen hver høst, uten at det har vært nødvendig å lage noen større dramatikk rundt det.

Den nevnte Anne Gurine Hegnar spår at tradisjonen med Fedrelandssalmen kommer til å dø ut, og mener at de som gjerne vil synge den, får holde på med det. Det blir naturligvis opp til politikerne selv hvilken retning utviklingen tar videre. Vi vil for vår del oppmuntre kristne politikere til å ta troen på Gud med seg inn i sin politiske gjerning, og å finne rom til både Guds ord og bønn. Det handler ikke om å avviser verdien i respekt for annerledes troende, men å ta vare på sin egen integritet. Det er en dyp misforståelse at Gud og politikk hører hjemme i ulike rom. Ingen skal kristnes ved tvang, og selvsagt skal samfunnet ha rom for mennesker med ulik overbevisning. Men den kristne tro er en politisk ressurs, ikke et politisk problem. Kristelig Folkeparti har gjennom mange år gjort et grundig arbeid når det gjelder å forholde seg ryddig til de naturlige skillelinjene mellom Guds rike og denne verdens riker som hører med. Denne debatten bør fortsette, og vedtaket i Grimstad kan gjerne inspirere både KrF-politikere og andre rundt i landet.