Klarer kirken å stå på egne ben?

Folkekirken vil på sikt ikke overleve uten folk! Men jeg tviler på at den i fremtiden kun blir en sekt for spesielt interesserte.

Kirkemøtet er avsluttet. Og på grunn av vedtaket om vielser av likekjønnede, «truer» enkelte med å melde seg av Den norske kirke (Dnk). Og prester går ut i det offentlige rom og sier at de ikke kan vie likekjønnede.

Men det er prester nok til å gjøre det selv om mange, særlig på Sør- og Vestlandet ikke har samvittighet til å gjøre det. Det har kommet ut lister over dem som sier nei, men ikke over alle som sier ja!

Men kirkemøtet er historisk av flere grunner. Til neste år er skille mellom stat og kirke er realitet. Fra 1. januar neste år er nemlig Dnk et eget rettssubjekt. Og en ny kirkeordning må på plass. Kirkemedlemmene vil ikke oppleve de store endringer i første omgang. Det vil fortsatt være gudstjenester og kirkelige handlinger og ulike aktiviteter lokalt.

Men Dnk vil fort merke at forestillingen en landsdekkende folkekirke er truet. For færre kommer til å benytte seg av kirkens tilbud i årene som kommer selv om 3,8 millioner fortsatt er medlemmer, cirka 74 prosent av befolkningen. Allerede i høst når statsbudsjettet blir lagt frem, vil vi høre at overføringene til Dnk ikke er tilstrekkelige for å opprettholde dagens drift. Det vil bli henvist til paragraf 16 i Grunnloven der det fremgår at Staten skal støtte folkekirken økonomisk.

En livssynsskatt over skatteseddelen kommer sikkert til å bli diskutert. For det vil være naturlig at de som benytter seg av kirken og andre tros- og livssynssamfunns tjenester betaler for det de får. Medlemstallet i Dnk vil synke i årene fremover.

Men en kirke som har evnen til å tilpasse seg samfunnet er ikke et synkende kirkeskip. Den må åpne opp for et større mangfold og ha mot til å tenke nytt og annerledes ved å ta folks bekymringer, søken, tvil og tro på alvor. Og den må i større grad åpne opp for religionsdialog i det flerkulturelle samfunnet.

Det utdannes nemlig kun halvparten så mange prester som Den norske kirke trenger. Mange prester er over 60 år og vil snart gå av med pensjon. Det er ikke utenkelig at flere menigheter vil stå uten prest om noen år.

Forestillingen om Dnk som en landsdekkende folkekirke er truet. For det er langt fra sikkert at alle lokalsamfunn vil ha en prest i sitt nærmiljø.

Men kanskje ikke behovet for prester vil bli så stort i fremtiden? Kirken betyr mindre for stadig flere! Det er naturlig at kirken er opptatt av å opprettholde tradisjonen rundt barnedåp. Dette fører til medlemskap og skaper bånd til institusjonen tidlig i livet.

Men også de andre overgangsritualene er viktige for å skape kontakt og tilknytning til kirken. Med brudepar og dåpsbarn følger også et nettverk av familie og venner rundt dem. Jo mindre bruk av kirkens overgangsritualer, jo færre mennesker vil få et møte med kirken. Den norske kirke vil etter hvert kunne framstå som noe ganske fremmed og lite relevant.

Folkekirken må selvsagt ha evnen til å tilpasse seg samfunnet. Også det gamle budskap må være preget av tiden vi lever i. Den som går gjennom gamle bispeprotokoller finner ut hva biskopene har ment gjennom tidene. Det er interessant lesning som viser at biskopene i dag ikke mener det samme som de gjorde for en del år tilbake. Og godt er det! For tidene forandrer seg. Det er som med biskopene som for oss andre, vi forandrer mening i løpet av livet. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi ikke fulgt med i utviklingen.

Folkekirken må som NRK møte mennesker på flere kanaler. I en tid hvor mennesker er underveis og søker identitet og tro, er det viktig at kirken kan hjelpe mennesker til å finne svar på de spørsmål de stiller. En viktig kanal for kirken er ritualene. De er slitesterke. Og kirken kan med hell utarbeide nye liturgier for spesielle anledninger.

Det er viktig med markeringer ved livets overganger, ikke bare i glede og lykke, men også i sorg og savn. I denne sammenheng spiller ritualene en stor rolle. De fleste barn bæres fremdeles frem til dåpen, flertallet velger kirkelig vigsel og det er for de fleste nærmest utenkelig å ikke ha kirkelig begravelse. Men det viktigste er at den lokale menigheten får gode arbeidsvilkår.

Menighetsarbeid i lokalmiljøet er selve bærebjelken. Det må tenkes nytt og utradisjonelt om rådenes arbeid, hva det vil si å være kirke lokalt. Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid. Og de bør ha ulik profil. For det er viktig å lytte til medlemmene lokalt. Alle menigheter behøver ikke å gjøre alt på samme måte. Men de må ha tapt sitt hjerte til evangeliet. Har de det, vil menighetslivet være preget av mangfold og engasjere ikke bare enkelte medlemmer, men nesten hele lokalmiljøet. Men på grunn av dårlig økonomi vil menigheter bli slått sammen de kommende årene.

Og flere kirker vil bli stengt. Derfor er tiden overmoden for å åpne opp for en større mangfoldighet og ha mot til å tenke annerledes så folkekirken skal være en åpen kirke som kommer nordmenn i møte og tar deres bekymringer, søken, tvil og tro på alvor.

Kirkeskipet vil nok holde seg flytende fremover. Men det er ikke lett å seile i ukjent farvann. Og det nye mannskapet vil nok av og til savne Staten. For det er ikke lett å bli herre i eget hus! Derfor må vi prøve og feile og finne ut hvordan vi skal leve med spenninger og uenighet.

Uenighet er ikke noe nytt. Det nye er at ikke Staten er dommeren. Folkekirken vil på sikt ikke overleve uten folk! Men jeg tviler på at den i fremtiden kun blir en sekt for spesielt interesserte.