Kjærlighet til røde strømper

Jeg har mange ganger lurt på om også kvinner i kristne miljøer står i en større takknemlighetsgjeld til Marta Breens mor og hennes generasjon enn de erkjenner.

Marta Breens oppvekst skiller seg nok en del fra min. Hun vokste opp med en mor som var AKP (m-l)’er, jeg er oppvokst i en familie med bakgrunn på bedehuset. Min mor har alltid hatt en ganske sterk bevissthet når det gjelder kvinnesak, men strømpene hennes er neppe røde nok til å tilfredsstille Marta Breens idealer.

Mer til felles

Etter omsider å ha lest «Født feminist» synes jeg likevel vi har mer til felles enn at ingen av oss liker «Skal vi danse». Jeg gav boken til min kone i anledning fødselsdagen hennes i mars, da var den nettopp kommet ut. Hun leste den, og nå har altså jeg gjort det samme. Men jeg veier mine ord mer enn vanlig når jeg skriver dette, for her er jeg redd for å trå feil.

En av Breens første betraktninger tar utgangspunkt i en undersøkelse NRK presenterte i 2008, hvor syv av ti unge kvinner i Norge sa at de synes det er fint å bli forsørget av en mann. Uttalelsene kunne knapt brutt mer grunnleggende med klassiske feministiske idealer.

Forrige generasjon

Marta Breensfeminisme er nært koblet med en nokså markant tilhørighet på den politiske venstresiden. Hun skriver selv at hun selv stort sett mener det samme som moren. Men Breen anerkjenner at det finnes ulike former for feminisme. Det betyr likevel ikke at hun stiller seg likegyldig til de ulike formene, og blant andre den sittende regjeringen får sitt pass påskrevet.

Man kan mene det man vil om reduksjon i fedrekvoten. Jeg er glad for at datteren min ble født halvannen måned før kuttet av de fire ukene trådte i kraft. Men det er grunn til å spørre om dagens feminisme hadde kunnet åpne de dørene forrige generasjons feminisme åpnet.

Lett gjenkjennelig

En del av «Født feminist» inneholder lett gjenkjennelige tanker for en med min bakgrunn. Marta Breen viser til L’Oreal-slagordet «Fordi jeg fortjener det», og spør hva det egentlig er som gjør at vi fortjener det vi har. Hun er kritisk til den sterkeseksualiseringen av samfunnet, og ytrer tanker som ligner dem vi gjerne hører fra organisasjoner som Familie & Medier eller på kristne ungdomsleire. For eksempel at kvinner går rundt som vandrende renoveringsprosjekter – som en konsekvens av det sterke forfengelighetspresset rundt oss. Og Breen nøler ikke med å kritisere sine egne når hun skriver at hun heller vil være med kvinner som ønsker å forandre verden enn dem som bare ønsker å forandre kroppen.

Mer ordentlige

Interessant er det også å lese betraktningene om kvinner som ikke opptrer mer løssluppent enn foreldrene i sin tid gjorde, men snarere tvert imot: de lar «opprøret» komme til uttrykk ved at de er mer ordentlige enn foreldrene var. Noen av dem som har vokst opp i oppløste hjem, dyrker nå selv den hjemlige idyllen i en slik grad at de stryker klærne deres egne barn skal gå med i barnehagen. Hvor kommer denne trangen fra? Breen fortjener ros for å ikke ville avvise disse kvinnenes livserfaringer, selv om konsekvensene av dem kan medføre en livsstil som undergraver det hun selv arbeider for.

Uinteresserte menn?

På et tankevekkende punkt skimter vi en sårhet hos Breen. En undring som skiller seg fra den ellers nokså skråsikre overbevisningen som har preget hennes gren av kvinnebevegelsen. Det er når hun etterlyser menns interesse for det som blir betraktet som kvinne-anliggender. Hun konstaterer at når en mannlig komiker opptrer, sitter det både kvinner og menn i salen. Men når en kvinnelig komiker opptrer, sitter det stort sett kvinner i salen. «Hvorfor vil ikke menn lese bøkene vi skriver, høre på musikken vår eller se filmene vi lager? Hvorfor er de ikke interessert i oss? Jeg forstår det bare ikke». Det minnet meg om noe en venn av meg en gang sa, etter en del års erfaring i ungdomsarbeid. Han sa at «har du gutter, får du jenter. Har du jenter, får du ikke gutter». Jeg er ikke i stand til å forklare dette, og jeg kan heller ikke svare på hvor utbredt denne observasjonen er. Men den er både trist og tankevekkende.

Takknemlighetsgjeld

Jeg har mange ganger lurt på om også kvinner i kristne miljøer som nødig vil kalles feminister, egentlig står i en større takknemlighetsgjeld til Marta Breens mor og hennes generasjon enn de erkjenner. Det er nok lettere å få aksept for tanker om at menn og kvinner ikke er helt like i menigheter enn i AKP-miljøer. Og idealene er nok til en viss grad forskjellige. Men ikke mer enn at også unge kvinner i kristne miljøer følger stort sett de samme utdanningstrendene som andre kvinner. Og også disse benytter seg av muligheter som deres kvinnelige forgjengere har kjempet frem.

Dårlig samvittighet

Aller dypest sett forteller «Født feminist» meg om et dilemma som mødre ikke skulle måtte oppleve. Det finnes såre følelser hos hjemmeværende mødre som føler at de ikke blir anerkjent for den jobben de gjør. Og det finnes såre følelser hos utearbeidende mødre som føler at de ikke klarer å imøtekomme forventningene som finnes til morsrollen. Norske menn, også i såkalte konservative kristne miljøer, burde gjøre det de kan for å redusere den dårlige samvittigheten hos dem de har fått barn sammen med. Det er i hvert fall en begynnelse.