Kjærlighet og klimakamp

Kjære politikere, vi elsker deres handlekraft i Koronakrisen! Gi oss den samme resolutte handlekraften i Miljø- og klimakrisen!

Da mitt første barnebarn, Tobben, var seks år, hadde det allerede kommet to barnebarn til.

-Tenk, filosoferte jeg en kveld på sengekanten, -at jeg har tre barnebarn! Og, la jeg til, - at jeg elsker dem alle like høyt... Da fòr han opp med store, forskrekkede øyne og utbrøt: -HVA?? Elsker du ikke meg høyest??

Inni meg gråter det når jeg tenker på hvor høyt jeg elsker denne hjertegode, smarte og viltre gutten. Født med sølvskje i munnen. En sølvskje som nå kjapt synker i verdi og anseelse. Tobbens framtid står på usikker grunn.

Et virus truer hele verdens helse og økonomi. Og en miljø-og klimakrise truer verdens helse, økonomi og grunnleggende livsvilkår. Tre kriser på samme tid. Viruspandemien er akutt, og verden reagerer resolutt.

Miljø - og klimakrisene startet for mange tiår siden og er atskillig verre, men verdens reaksjon er alt annet enn rask og resolutt. Millioner av unge reagerer med sinne og vantro; hva er framtiden vår verdt for dere voksne??

Jeg skylder Tobben en kamp. Fordi jeg vet, sammen med min generasjons seilere på det norske oljehavet, at det vi trodde var en velsignelse har de siste tretti åra især, vist seg som en forbannelse og vi skulle tatt affære for lenge siden.

Olja ga oss sølvskjeer i munnen, men hva er sølvskjeer verdt når biene svikter og været slår seg vrangt? Hva er norsk olje verdt, når stadig flere land satser på sol,- vind,- vann, jordvarme og bioenergi?

Derfor måtte jeg bare. Jeg meldte meg inn Greenpeace, Fremtiden i Våre Hender og i BesteforeldrenesKlimaAksjon, for sammen er vi sterke. Jeg begynte å lese økoteologi, for troen på at Gud elsker både sitt skaperverk og vårt samarbeid, gjør meg bedre til mote (opprop.net/ teologenesklimaaksjon).

I fjor dro mormor og Tobben, da ni år, til byen for å være med påskolestreik for klima. Vi fikk plass tett ved en skoleklasse. -Gi meg en K! ropte en av elevene. -KÅÅÅ! Svarte vi. -Gi meg en L! - ELLLL! brølte vi tilbake. -Gi meg en I, en M, en A! -Og hva bli det?? - KLIMA, KLIMA, KLIMA! Tobben ropte av sine lungers fulle kraft. Jeg måtte snu meg bort. For tårene trillet og trillet og ville ikke stoppe.

Den dagen, 22. mars, demonstrerte70 000 unge her til lands og 1.4 millioner i verden ellers. I løpet av et år har et enormt antall mennesker i alle aldre blitt engasjert i klima og miljø.

Fredag 24. april er det skolestreik for klima - nok en gang! På grunn av Koronalockdown må dette skje på nett. Klokka 12 på fredag poster jeg derfor et bilde av Tobben og meg foran Stortinget:

Kjære politikere, vi elsker deres handlekraft i Koronakrisen! Gi oss den samme resolutte handlekraften i Miljø- og klimakrisen! Kutt 55 prosent av norske utslipp innen 2030, ingen nye letelisenser til olje og gass, 65 milliarder i klimafinansiering årlig, stans tap av naturmangfold!

Dette er skolestreikernes krav. Blant utallige andre gir BesteforeldrenesKlimaAksjon og TeologenesKlimaAksjon sin helhjertede støtte. Dette er Tobbens og min og alles store mulighet.

Kjære barnebarn! Ja, jeg elsker deg høyest. Faktisk elsker jeg hver og en av dere nå fire barnebarn høyest. Jeg tror jeg vet at Gud har det på samme måten med hver og èn av sine 7,8 milliarder nålevende barn. Du og dere andre som skal arve jorda etter meg fortjener masse, masse kjærlighet og klimakamp.