Kjærlighet, krig og løgner

ANMELDT: Fair Game handler om politisk renkespill, maktdemonstrasjoner og kjærlighet. - Hvor langt er du villig til å gå for å redde ditt eget skinn?

ANMELDT:  George W. Bush skriver i sine nylig publiserte memoarer at feilaktig etterretning har deler av skylden for invasjonen av Irak.Fair Game gir seeren et nokså annet bilde av etterretningen som var tilgjengelig i forkant av Irak-krigen.
Fair Game er basert på Valerie Plames memoarer "Fair Game: Mitt liv som spion, mitt svik mot det hvite hus". Plame (Naomi Watts) var en topphemmelig CIA-agent. Hennes hemmelige identitet var så godt skjult at selv hennes beste venner ikke kjente til sannheten. I CIA hadde hun nemlig ansvar for overvåkningen av Saddam Husseins antatte atomvåpenprogram. Joe Wilson, hennes mann, hadde bakgrunn som ambassadør i ulike land i Afrika, han arbeidet for å fremme demokrati i Niger, Burundi og Kongo gjennom 20 år. Nå drev han sitt eget firma, og hadde også hovedansvaret for hjemmet og barna mens Valerie vekslet mellom CIAs hovedkontor og reiser jorden rundt.

Det går et rykte om at Hussein har kjøpt 500 tonn uranmalm fra Niger. I tillegg har USA beslaglagt .6000 stålrør, som muligens kan benyttes til å lage anriket uran til bruk i atombomber. Joe Wilson blir sendt til Niger som en del av etterretningen, og som alle andre kilder, rapporterer han tilbake at sannsynligheten for at Irak har fått ut slike mengder er lik null. All informasjon tilsier at det ikke finnes masseødeleggelsesvåpen i Irak, og denne informasjonen sendes oppover i systemet. Likevel velger Bushadministrasjonen å gå til krig. Wilson går ut med et leserinnlegg i New York Times, der han åpent anklager president George W. Bush for å ha manipulert etterretningsinformasjon for å rettferdiggjøre invasjonen av Irak.

Filmen kommer på kino akkurat samtidig med at Bushs memoarer,Decision Points , kommer ut i USA. Bush kommenterer der at han sendte troppene i kamp "hbasert på etterretning som viste seg å være feil". Denne etterretningen er hele tiden i sentrum iFair Game . Filmen ønsker å presentere saken fra ekteparet Wilsons ståsted, basert på deres bøker og utskrifter fra ulike rettssaker i etterkant. For saken Joe Wilson skrev, gjorde enkelte ansatte i administrasjonen så opprørte at de lekket Plames hemmelige identitet som agent, og satte en brutal stopper for hennes 20 år lange karriere. Filmen skildrer ganske klart hvilke personlige følger det fikk for Plame, hvordan mediene baserte sine kommentarer på løse antagelser, hvordan hun ble mistrodd og drapstruet, hvor vanskelig det var å beskytte barna, og hvor hardt det til slutt tok på ekteskapet.

Fair Game blir drevet av to sterke hovedkarakterer. Penn og Watts er overbevisende som Wilson-ekteparet, to mennesker som virkelig elsker hverandre, men som må kjempe med vanlige problemer i forhold til å balansere arbeid, barn og sosiale forpliktelser. Joe Wilson er påståelig, selvsikker og klarer ikke å legge bånd på seg når andre hevder noe uten å kjenne sannheten. Valerie Plame er innpodet en lojalitet til CIA som fordrer at hun aldri sier noe, hun er kald, rasjonell og klartenkt. En av de beste scenene i filmen er når Wilsons har middagsbesøk, og alle gjestene påberoper seg retten til å ha en mening om den pågående krigen. Joe Wilson var den aller siste amerikaneren som møtte Saddam Hussein ansikt til ansikt før diktatoren ble tvunget til å trekke styrkene sine ut av Kuwait, og klarer derfor ikke å høre på at han blir omtalt som en pusekatt uten å komme med et veldig utbrudd. Plame kjenner alle detaljer og syder av innestengt frustrasjon, men klarer profesjonelt å glatte over - som vanlig.
Selv om filmen har usedvanlig sterke skuespillere og gir oss et godt innblikk i saken, lider den likevel av mangler som skygger litt over prestasjonene. Plame, som blir fremstilt som myndighetenes offerlam, får ikke vist mye personlighet. Filmen er opptatt av å fortelle historien, uten å dvele for lenge ved følelser eller avgjørelser. Dermed skjønner vi ikke helt hvordan hun tenker, hun handler bare som en profesjonell. I tillegg kommer enkelte karakterer inn uten motivasjon - det er ikke lett å plassere journalistene Judith Miller og Robert Novak, sistnevnte var den som publiserte Plames identitet, når de ikke blir ordentlig presentert i filmen. Siden fokuset ligger såpass sterkt på historien, får vi heller aldri vite hvem som tar hvilke avgjørelser, når og hvorfor, bare at det er "noen høyt i systemet". Samtidig er innklippene av de virkelige nyhetssendingene sterke virkemidler, og presidentens ord blir stående i grell kontrast til det publikum får presentert som sannheten.

Vi får mer et hurtig blikk inn i politisk renkespill og maktdemonstrasjoner enn et blikk på menneskets stolthet, viljen til å gå så langt som nødvendig for å redde sitt eget navn og rykte, og tendensen til å miste enkeltmennesket ut av syne når målet blir for viktig. Det handler om tillit. Tillit mellom folk og styre, mellom Det hvite hus og CIA og mellom ektefeller.
Men også spørsmålet om sannhet ligger hele tiden langt fremme. Selv ekteparet Wilson er så godt trent at de er i tvil om de kan gjennomskue hverandres løgner - og det er kanskje det som skremmer dem mest gjennom hele denne livsperioden. Valeries metode for å klare å navigere gjennom harde forhandlinger med terrorister er vel verd å reflektere kritisk over:
- Man må vite hvorfor man lyver, og aldri glemme sannheten.

Anne Solfrid Brennhovd


Fakta: Fair Game
• Regi: Doug Liman
• Med: Sean Penn, Naomi Watts, Ty Burrell, Bruce McGill, Brooke Smith, David Denman
• Sjanger: Action / Drama
• Produksjonsselskap: River Road Entertainment
• USA / 2010
• Aldersgrense: 11 år
• Egnethet: Ungdom/voksen
• Begrunnelse: Enkelte skildringer fra krigen i Irak gjør at filmen får 11-årsgrense.



Trailer Fair Game