Kirkevalget og umyndiggjørelse av menigheten

I skyggen av kirkevalget pågår det en viktig prosess om Den norske kirkes ordning.

I en krevende tid hvor oppslutningen om gudstjenester og kirkelige handlinger er dalene er det helt avgjørende at kirken får sterke og livskraftige menigheter.

Disse kan ikke bare drives av lønnede medarbeidere. Vitale menigheter trenger også et engasjert lekfolk som vil gi av tid og penger. Engasjement henger sammen med innflytelse. Hvem vil engasjere seg i lokalmenigheten hvis kallet til tjeneste er å være funksjonær for de kirkelige myndigheter?

De siste fire år har vi hatt et kirkemøte dominert av Åpen folkekirke. I beslutninger og utredninger har Åpen folkekirke vist at de ønsker en sentralstyrt kirke der kirkemøtet og kirkerådet sitter med makten.

Regjeringens forslag til ny lov om Tros- og Livssynssamfunn i Proposisjon 130L og kirkeordningen som skal vedtas av det nye kirkemøtet vil legge viktige føringer for framtidens kirke. Dnks kanskje mest erfarne kirkejurist, Ole Herman Fisknes, omtaler lovforslaget i Vårt Land den 30.7. d.å. Under den betegnende overskriften: «Soknet- et rettsubjekt uten innhold» skriver han: «Lovforslaget legger så mange begrensninger på menighetsrådets myndighet at den blir lik null…» Lovforslaget legger opp til en sentralstyrt kirke med usikkerhet og handlingslammelse i soknene.»

Menighetsrådet og menighetsmøtets beslutningskompetanse bør nedfelles i kirkeordningen, og økonomistyringen i større grad overføres til menighetene. Regjeringens lovforslag og utkastet til den nye kirkeordningen fra det avtroppende kirkerådet går motsatt vei. Her vil man svekke menigheten og den lokale myndighet til fordel for kirkelig styring ovenfra. Lokaldemokratiet trues og menighetene umyndiggjøres.

Et åpenbart eksempelet er forandringen av § 11,1. ledd. i den nåværende kirkeloven: «Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse.»Ifølge den foreslåtte kirkeordningen skal det nå hete i § 22, 1. ledd«Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken når Kirkemøtet har overlatt spørsmålet til menighetsmøtets avgjørelse. Menighetsmøtet avgjør også andre saker som etter nærmere bestemmelse av Kirkemøtet eller andre kirkelige organer blir overlatt til menighetsmøtets avgjørelse.»

Liturgien ermenighetens mest vitale lære, fordi den gjentas stadig. Om menighetsmøtet bare skal ha innflytelse over liturgien når kirkemøtet overlater det til menighetsmøtet, da har menigheten mistet den myndighet som vår kirkes bekjennelse i CA 28 uttrykkelig gir den. Hvis vi ikke får en ny kurs går kirken mot en toppstyrt kirke der menigheter kan tvinges til å be og handle liturgisk mot sin tro. Det burde være utenkelig i en luthersk kirke.

Det kirkemøtet som nå skal velges skal vedta ny kirkeordning. Engasjerte kirkefolk bør satse på de kandidater til bispedømmerådene som vil styrke den lokale menighetens myndighet. Disse finnes blant de som er anbefalt av Frimodig Kirke på Nominasjonskomiteens lister og blant de på Bønnelista.