Kirkens test på toleranse

Det hersker nå en skjør borgfred i kirken. Vi er redd for at den ikke kommer til å vare.

Den norske kirke skal være en «åpen og inkluderende folkekirke», hører vi ofte sagt. I tiden fremover vil vi få se om idealet «åpen og inkluderende» også gjelder for de prester, organister og andre medarbeidere som ikke har samvittighet til å støtte at kirken nå skal vie likekjønnede.

Vil de bli møtt med samme respekt og toleranse som det kreves at de selv møter sine meningsmotstandere med?

Eller blir de møtt med fordømmelse, medieoppslag og hatske kommentarfelt når de står fast på kirkens klassiske ekteskapslære?

Vil det være et reelt og opplevd rom for to likestilte syn i Den norske kirke?

Vil det være mulig å forkynne fra prekestolen og i konfirmantgruppene at Bibelen er tydelig på at homofilt samliv er synd og at ekteskapet er for én kvinne og én mann, uten at slik forkynnelse er ensbetydende med karriere-selvmord?

Dét blir testspørsmålet i tiden som kommer. De neste årene blir en prøveperiode på mange vis. Det er mange som vil vente og se om det fortsatt blir levelig i kirken.

Selv om biskopene og Kirkemøtet har skuffet, setter man sin lit til velfungerende lokalmenigheter der man har støtte i medarbeidere og kirkegjengere med samme syn. Signalene i offentligheten etter kirkemøtevedtaket gir imidlertid grunn til bekymring.

Dagen skrev mandag om prester som møtes med utskjelling og forakt etter å ha sagt at de ikke vil vie likekjønnede.

En del lokalmedier har spurt prester i sine nærområder om hvilket syn de har, og oppslagene har til dels skapt sterke reaksjoner.

Én av dem som får passet sitt påskrevet, er Knut Grønvik, sokneprest i Lommedalen. Han sier til lokalavisa Budstikka at han tviler på om han vil vie homofile. Etter avisoppslaget mente lesere at han burde skamme seg og finne seg noe annet å gjøre hvis han ikke ville gjøre jobben sin.

I avisen Vestnytt på Sotra utenfor Bergen skriver en leser i kommentarfeltet at prester som ikke vil vie homofile og lesbiske «bør tenke på hvem som lønner dem hver måned».

Leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, sier ifølge VG at et er viktig å ha respekt for uenigheter innad i kirken og den enkelte prests personlige overbevisning. «Jeg håper prestene som velger å avstå fra å vie homofile slipper stigmatisering, sier hun.

Det håper vi også. 233 prester skal nå ha skrevet under på at de ikke vil vie homofile. Hvis disse presses ut, får det dramatiske konsekvenser. Både teologisk og bemanningsmessig. Færre unge med prestekall vil tørre å satse på Den norske kirke, hvis de ikke er trygge på at samvittighetsfriheten blir respektert. Vi velger å tro at kirkerådslederen er oppriktig når hun oppfordrer til respekt for prestenes samvittighet, men vi er dypt bekymret for at dette er en innstilling som er på vikende front.

Det hersker nå en skjør borgfred i kirken. Vi er redd for at den ikke kommer til å vare.

Allerede etter neste kirkevalg kan situasjonen bli endret. De som har kjempet for at homofile må få gifte seg, og som har argumentert med at det krenker homofiles menneskeverd hvis de nektes, vil trolig ikke nøye seg med kirkemøtevedtaket om to likeverdige syn. De vil fortsette å føle seg krenket så lenge det finnes prester i kirken som ikke vil vie dem. I vårt samfunn er respekten for religionsfrihet, samvittighetsfrihet og ytringsfrihet som fundamentalt viktige verdier på vikende front. De trumfes av den påståtte retten til ikke å bli krenket.

Det er en farlig utvikling.

Les også: