Kirkens SOS mister sin identitet

Kirkens SOS ønsker å besvare flest mulig henvendelser både på telefon og via nettet og derfor er det behov for stadig nye frivillige medarbeidere. For å løse rekrutteringsbehovet ble det for en tid tilbake åpnet for ta inn nye medarbeider uten kristent livssyn.

Medarbeideren måtte da si seg villig til å lese opp en forut skrevet bønnetekst hvis innringer ønsker forbønn. Men det er jo ikke mulig å overprøve at dette etterleves.

Stadig flere innringere til Kirkens SOS åpner nå med spørsmålet; Er du en kristen? Spørsmålet skyldes det store antallet telefonvakter som ikke vil samtale om det trosrelaterte eller be en forbønn i og med at de selv ikke har kristent livssyn. Derved møtes ikke innringer ut fra behovet.

Det å få forbønn og kunne samtale om troen og det kristne håpet vil jo normalt ha en stor betydning for en som er kristen. Men det erfares også at mennesker i krise og som vanligvis ikke har noe bevist forhold til noe livssyn, svært ofte ønsker forbønn hvis dette blir tilbudt og kan finne trøst i det kristne håpet.

Dessverre er det svarprosenten og statistikken som ser ut til å være det altoverveiende for ledelsen i Kirkens SOS. Kvaliteten av samtalen samt det å bevare Kirkens SOS som en kristen tjeneste synes å bety mindre. I dag er blant annet personer med et ateistisk livssyn talerør for Kirkens SOS til mennesker i krise.

Personer med et slikt syn kan da også bli valgt inn i styret og kan være med på å påvirker retningsvalget til organisasjonen i fremtiden. At slike personer ønsker å fjerne den kristne profilen er det liten tvil om.

Problemet med rekrutteringen skyldes i stor grad at dette ikke får høy nok prioritet blant de ansatte på sentrene. I dag er det telefonvaktene som står for den største rekrutteringsprosenten ved at de anbefaler tjenesten for sine kjenninger. Utenom dette er det mest annonser og passive tiltak som gjennomføres.

Det er ikke så populært å reise rundt på kveldstid eller søndagsformiddager og presentere tjenesten for et mangfold av menigheter og forsamlinger, ei heller å stå på stand når det er aktuelt.

Jeg er overbevist om at det er mer enn nok kristne mennesker som er villige til å dekke opp vaktene til Kirkens SOS hvis bare den aktive oppsøkende virksomheten ble høyt nok prioritert. Eventuelt kan for eksempel enkelte av de frivillige medarbeiderne på senteret være villig til å ha dette som en primær oppgave.

Alternativet er å akseptere noe lavere svarprosent og la de med et annet livssyn starte sin egen krisetelefon eller bidra innenfor etablerte trosuavhengige krisetjenester. Kirkens SOS er ikke det eneste tilbudet, men er det eneste i denne kategorien som har en kristen profil og den identiteten må gjenopprettes.