Kirkens Nødhjelp bommer på målet
I Dagen 10. februar forsvarer Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, organisasjonens standpunkt om å jobbe for å fremme «trygge aborter». Dessverre er innlegget hennes villedende, på flere måter.
For det første gjør hun det «helt klart at Donald Trumps vedtak om å stanse all pengestøtte til bistandsorganisasjoner som jobber for tilgang til trygge aborter ikke har noe som helst å gjøre med abortdebatten vi kjenner fra Norge og Vesten for øvrig». Men sannheten er at dette er en politikk som alle republikanske presidenter fra og med Reagan har stått for, og som blir mottatt med begeistring hos amerikanske livsvernorganisasjoner. Å fremheve Trump blir derfor i denne sammenhengen irrelevant.
For det andre inneholder Hellands innlegg flere faktafeil om utrygge aborter. Hun påstår at 56 millioner kvinner «hvert år er utsatt for en abort uten kyndig legehjelp» og at det «hver tiende minutt dør en kvinne på grunn av utrygg abort» (altså 52595 hvert år). Som Helland sikkert er klar over, er det Allan Guttmacher Institute (AGI) som i samarbeid med Verdens helseorganisasjon (WHO) utarbeider statistikk for antall ulovlige aborter og relaterte mødredødsfall. De nyeste aborttallene er fra 2008 og anslår at det skjedde i underkant av 22 millioner utrygge aborter det året, og at det totale antallet aborter (både trygge og utrygge) var mellom 43 og 46 millioner. Når det gjelder mødredødelighet som følge av utrygge aborter, er de ferskeste anslagene fra 2013. Ifølge WHO døde 23000 kvinner som følge av utrygge aborter det året, mens Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME) ved University of Washington anslår tallet til 44000. Som vi ser, er de offisielle tallene betydelig lavere enn Helland oppgir. Kritikere mener imidlertid at også AGI og WHO sine tall er altfor høye.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En studie publisert i International Journal of Woman’s Health (2012) viste at AGIs anslag for ulovlige aborter i Mexico har vært kraftig overdrevet. For året 2006 anslo AGI antallet ulovlige aborter i Mexico til mellom 725070 og 1024424. Det som er svært interessant i denne sammenheng, er at abort ble legalisert i Mexico i 2007. Det gjør det mulig å sammenligne AGIs anslag for ulovlige aborter i 2006 med det offisielle tallet for lovlige aborter i 2007. Og hva var det? 10137! Forutsatt at det faktiske antallet aborter for 2006 og 2007 var omtrent likt (og det er mer sannsynlig at en legalisering fører til at tallet går opp enn ned), var AGIs anslag med andre ord nærmere hundre ganger for høyt!
Nå er det naturligvis mulig å tenke seg at AGI treffer bedre med tallene andre steder i verden. Men jeg har mine tvil. Grunnen er at det ikke finnes noen treffsikker metode for å beregne hvor mange ulovlige aborter som faktisk finner sted. I beste fall er WHO og AGI sine tall kvalifiserte gjetninger, i verste fall dreier det seg om agendadrevet desinformasjon.
Helland hevder at Kirkens Nødhjelp sitt standpunkt i denne saken kan bidra til å «redde et liv hvert tiende minutt». Men for å komme til denne konklusjonen må man ikke bare operere med feilaktige tall, man må også se bort fra at abort alltid handler om å ta liv, og at mødre også dør som følge av lovlige aborter.
Det som imidlertid er mest alvorlig med Hellands innlegg, er ikke de faktiske feilene, men de etiske kortslutningene. Helland har sett konsekvensene av at kvinner eller jenter tar utrygge aborter. Og det er klart at våre oppfatninger i etiske spørsmål preges av det vi ser. Men vi må også være klar over at vi alle har en etisk blindsone, at våre oppfatninger også preges av det vi ikke ser. Det ulykkelige for et foster er at vi ikke ser det. Det har et ansikt, men vi ser ikke dette ansiktet; det har et hjerte som slår, men vi hører ikke hjerteslagene; det har en fremtid, men den er fortsatt usynlig. Men som kristne vet vi at det er en som ser, og det er Gud. Han ser fosteret, han ser kvinnen, og han ser oss. Og det Gud ser, har ikke vi lov til å lukke øynene for. Vi er nødt til å se kvinnen, men også barnet hun bærer i sin mage.
Når Helland forutsetter at en kvinne vil ta abort uansett, og at det eneste vi kan påvirke er om aborten skal være trygg for kvinnen eller ikke, går hun forbi fosteret. Hun gjør en tankemessig forenkling av den etiske virkeligheten. Det er riktig at det alltid vil finnes kvinner som tar abort, men det er ikke riktig at det finnes reelle situasjoner hvor dette er gitt på forhånd. Å insistere på at alternativet til at fosteret dør i mange tilfeller er at både fosteret og moren dør, er en form for utpressingsretorikk som etikken ikke kan gi etter for. Det er også et eksempel på det som kalles et falskt dilemma. Dilemmaet er falskt fordi det finnes et tredje, levedyktig alternativ som opphever dilemmaet.
Retten til abort fremstilles ofte som retten til å velge. Dette er misvisende, fordi de fleste som tar abort gjør det fordi de føler at de ikke har noe valg. I fattige land gjelder dette i særlig grad. Den kristne måten å møte dette problemet på er å jobbe for å gi kvinner et valgalternativ til abort. Det gjør Kirkens Nødhjelp, og det skal de ha ros for. Men samtidig vil de altså også jobbe for å fremme tilgangen til abort. Tankegangen til Kirkens Nødhjelp ser ut til å være at det beste er det godes fiende. Det er sant i noen sammenhenger, men ikke i etikken. I etikken er det derimot en grunnleggende sannhet, som ikke kan settes til side. Og det er at det onde alltid er det godes fiende.
