Kirkemøtets vedtak; en stor mulighet
Vi som bibeltro kristne har nå en unik mulighet å igjen løfte fram sannhetene som reformatorene gjorde for 500 år siden, og som var drivende for reformasjonen
I går vedtok kirkemøtet i Den norske kirke (Dnk) altså å innføre den nye ekteskapsliturgien i kirken. Jeg regner med alle har fått det med seg at det betyr at Dnk dermed har formelt vedtatt en ny lære om ekteskapet som er blitt utformet i en liturgi for ekteskapsinngåelse mellom mann og mann, kvinne og kvinne, eller mann og kvinne. Det betyr at man ikke lenger kunne bruke noen av de tekstene som faktisk omtaler ekteskapet og tilhørende samliv i Bibelen, men i stedet har måttet være kreativ og bruke tekster som faktisk ikke handler om dette og fortolket dem slik at de nå passer til formålet. Om jeg har forstått vår kirkehistorie korrekt, så er dette første gang at man har vedtatt en lære som alle faktisk er inneforstått med ikke samstemmer med Bibelen på dette området.
Men siden det nå er mange som skriver gode, saklige artikler og blogger om hvorfor dette er uhyre alvorlig for Dnk, og kirken generelt, så tenkte jeg at det kan være godt å minne oss på et par viktige, positive ting som kan komme ut av dette.
1. Kirken kan reformeres
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For det første, kirken er ikke en organisasjon. Den er en organisme. Bibelen omtaler de kristne i fellesskap som Jesu brud. Dette skjer ved Den Hellige Ånd, ikke ved organisering. Kirkens liturgi, det vil si lære, er et uttrykk for hva dette fellesskapet tror og består i. Om denne læren ikke i samsvar med hva Bibelen lærer, så er den heller ikke Kirken, altså fellesskapet av alle som tro verden over. Gjennom det vedtaket som kirkemøtet nå har gjort så har Dnk i praksis tatt et stort steg vekk fra å være det Jesus og apostlene forkynte at kirken skulle være. Luther sa, noe også Dnk har bekjent seg til, at kirken er der hvor Ordet (evangeliet) forkynnes rent og sakramentene (nattverd og dåp) formidles rett.
Vi som bibeltro kristne har nå en unik mulighet å igjen løfte fram sannhetene som reformatorene gjorde for 500 år siden, og som var drivende for reformasjonen, nemlig
1. Ordet alene (Sola Scriptura)
2. Nåden alene (Sola Gratia)
3. Troen alene (Sola Fide)
4. Kristus alene (Solus Christus)
5. Guds ære alene (Solus Deo Gloria)
Jeg tror at dette ikke er et nederlag for Kirken. Det er ikke et nederlag for evangeliet og ihvertfall ikke et nederlag for Kristus. Gud vil også gjennom dette få ære. Paulus sier til de kristne i Rom i brevet til romerne, kapittel 3: La det stå fast at Gud taler sannhet, men hvert menneske er en løgner. Dette er en unik mulighet for de troende å løfte fram Guds sannhet om at hvert menneske er syndere og skyldige ovenfor Gud med en ubetalelig gjeld. Bare ved omvendelse til Jesus Kristus kan det finne tilgivelse og frelse, for det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved (Apg 4.12). Når mørket blir større, da blir også lyset klarere, uansett hvor lite det er. Når forvirring og forførelse ser ut til å styre, da blir sannheten enda mer kostbar og verdifull.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Som kristne må vi igjen finne tilbake til grundsannhetene i Guds Ord. Vi har nå en gylden anledning å lære våre barn og barnebarn sannhetene i Gud Ord. Som Peter sier så skal vi glede oss i motgang og prøvelser, for den prøvede troen er mer verdt enn gull og blir til pris og herlighet og ære for oss når Jesus Kristus åpenbarer seg (1Pet 1.6-7). Kristus vil åpenbare seg, men for de som forkynner en falsk Kristus og et falske evangelium vil det være til dom, skam og frykt, men over oss som tror og holder fast, så vil det være til ubeskrivelig glede og herlighet.
2. Kirkens enhet kan styrkes
Jeg har alltid opplevd at kristen enhet er viktig. Men jeg har aldri helt skjønt hvordan denne enheten helt bør se ut, hvordan den tar form. Det må være noe dypere enn bare å ha felles møter, unngå å prate om de ting man er uenig om, ikke kritisere hverandre og ellers oppmuntre de områdene hvor vi er enige. Det er en form for menneskelig enhet som ikke stikker særlig dypt. Jeg kan ikke tro at det var dette Jesus mente da Han sa til Sine disipler at verden vil gjenkjenne oss på vår kjærlighet til hverandre (Joh 13.34-35).
Men i disse tider har jeg opplevd mer av hva vi sier i trosbekjennelsen, nemlig de helliges samfunn. Jeg har oppdaget et fellesskap med brødre og søstre som har en noen annen uttrykksform og teologi på visse punkter, enn meg. Og det jeg har oppdaget at kjærligheten til evangeliet og Jesus på mange måter overskygger disse andre punktene. Ikke slik at de ikke er viktige, men jeg har oppdaget en dypere gjensidig kjærlighet og respekt oss imellom som jeg før ikke kjente til i samme grad. Det som har “avslørt” denne enheten og kjærlighet har i stor grad kommet som et resultat av en felles respekt for Guds Ord, en sorg over frafallet og forførelsen som preger mange trossamfunn, og et ønske om at verden må få se den virkelige Jesus.
Jeg er overbevist om at djevelen ikke kan splitte den virkelig kirken. Jesus Selv lover oss dette da Han sier at dødsrikets porter ikke skal få makt over den (Matt 16.18). Jesus er hodet for Sitt legeme og har overvunnet alle mørke makter på Golgata. Han er herrenes Herre og kongenes Konge og har all makt i himmel og på jord.
Istedet for at vi møter denne kampen med frykt, eller sinne og frustrasjon, eller med en følelse av at vi må forsøke å berge stumpene, kan vi trygt legge våre bekymringer, prøvelser og kamper i Herrens hender, i full visshet om at den som holder ut til enden, også vil motta livets krone fra vår Frelser og Konge. Bibelen gir oss et fantastisk løfte som vi kanskje mer enn noen gang trenger å huske på, og når vi gjør det, vil gi næring til våre bønner og frimodighet i kampen for sannheten: Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem Han har kalt etter sin frie vilje. - Rom 8.28
