Kirkeasyl

En kirkeasylsordning der ingen andre enn asylsøkeren selv vurderer asylbehovets legitimitet, er både historieløst og meningsløst. Rent faktisk var det som sagt Justisdepartementet som i 1993 etablerte kirkeasyl som juridisk institutt i Norge. Derfor må også departementet være mer enn kompetent til å avskaffe det!

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang hørte om kirkeasyl i min oppvekst. Under teologistudiene i Oslo (1972-78) må jeg ha hørt om det som et interessant kirkehistorisk fenomen. Dessuten omtalte jo Det gamle testamente tilfluktsbyer og redning ved å gripe fast i alteret.

Det må ha vært omkring 1988 at jeg hørte Berge Furre på en konferanse gå til voldsomt angrep på norsk asyl- eller innvandringspolitikk, og så fortelle om kirkedøren som representerte sikkerhet for forfulgte i middelalderen.

Den samme mulighet burde løftes frem i dag! Noe senere oppstod fenomenet «kirkeasyl» i Norge, knapt «forhåndsutredet», men desto mer omfattende. (I Vest-Tyskland hadde man alt på 1980-tallet sett det samme.) Instruksen fra Justisdepartementet til politimestrene i 1993 om ikke å hente asylsøkere ut av kirkerom kan neppe ha virket dempende.

Selv om mer tid og utholdenhet førte til en del resultater i form av opphold, gikk det andre ganger motsatt vei, med mange traumer. De siste år har fenomenet mer eller mindre forsvunnet, enten det skyldes tretthet, oppgitthet eller noe annet.

Kirkeasyl er mildt sagt et merkelig og utfordrende fenomen i vår tid. Enklere blir det ikke ved sammenkoblingene med minst fem andre virkelig kompliserte spørsmål: 1) Hvem skal få opphold i Norge?

Svarmulighetene varierer, fra alle som ønsker det, til ingen som vi ikke trenger. De fleste lander vel et sted i midten, at i hvert fall de som har beskyttelsesbehov, skal få opphold. 2) I hvilken utstrekning skal en persons legitime beskyttelsesbehov gi oppholdsrett for familiemedlemmer uten det samme behov? 3)

Hvem skal avgjøre om en får opphold? Her vil også svarmulighetene variere, fra at det bare er den enkelte som selv kan si om han er forfulgt, til at det er forvaltningsmyndighetene som avgjør saken.

Et mellomstandpunkt ligger vel på domstolsorganer. 4) Hvilken rolle skal trossamfunnene spille? Neppe noen vil i dag hevde at de skal avgjøre oppholdsspørsmålet for religiøst forfulgte, men sikkert mange at deres fagfolk (teologer) bør høres når det gjelder religiøst forfulgte. 5)

Hvilken rolle skal asylbehov tillegges som oppstår under en asylsøkerperiode, for eksempel ved at en muslim som ikke får aksept på at han er politisk forfulgt, konverterer til kristendommen og derved får en ny asylbegrunnelse? I prinsippet vil vel ingen avvise denne mulighet, men det skal mye naivitet til for ikke å se en troverdighetsproblematikk her.

Jeg har ingen enkle svar på disse utfordringer. Men jeg vil mene at når dette kombineres med kirkeasyl og kritikk for krenking av dette, vanskeliggjøres en diskusjon om de egentlige problemer. Dertil har jeg vanskeligheter med å forstå hvordan protestanter klarer å begrunne fenomenet kirkeasyl, annet enn med følelser.

Kirkeasyl var et juridisk institutt i middelalderen, med tydelig bibelsk begrunnelse, både i GTs omtale av sakrale beskyttelsessteder og i NTs omtale av gjestfrihet.

I realiteten videreførte det asylrett knyttet til hedenske templer. Instituttet baserte seg dels på ideen om visse steders sakralitet, slik at alt som skjer der, er underlagt kultiske regler om renhet og hellighet, dels på Kirkens krav om uavhengig jurisdiksjon på slike «egne områder».

Ved vigsling ble for eksempel en kirkebygning gjort sakral og lagt under kirkelig jurisdiksjon. En slik hevdelse nøt – ut fra Kirkens generelle posisjon – mer eller mindre samfunnsmessig aksept fra 300-tallet til 1300-tallet.

Dertil kom alvorlige kirkelige sanksjonsmidler (ekskommunikasjon) mot den som krenket noes sakralitet ved å ta seg til rette inne på et kirkelig område. Med statsmaktens voksende betydning fra 1400-tallet og ideen om statens monopol på «voldsbruk», ble det mindre og mindre rom for noe særskilt kirkeasyl.

Kirkeasylinstitutt innebar en selvfølgelig plikt for de kirkelige myndigheter til å vurdere en asylsøkers asylkvalifikasjoner, og om disse ikke var til stede, å avvise ham eller henne. I Det gamle testamente gjaldt asylrett etter uaktsomt drap (som beskyttelse mot blodhevn, jf. 4 Mos 35,9ff), men ikke etter forsettlig drap (jf. v. 16).

Menigheten skulle avsi dom i slike saker (jf. v. 12). Kirken ønsket selv i middelalderen at asylretten skulle begrenses, og ville først og fremst presse frem ikke-kirkelig rettslig behandling av saker. Instituttets hevdede og anerkjente utstrekning har variert med tid og sted.

Luther skrev i 1517 en liten traktat om kirkeasyl, og dets rettslige dimensjoner (WA 1, 3-7), uten at jeg har inntrykk av at traktaten spiller noen rolle når kirkeasyl har vært drøftet på luthersk hold. Den senere såkalte toregimentslære kan knapt ha gitt mye åpning for asylopphold i sakrale bygninger, med utelukkelse av verdslige myndigheters jurisdiksjon.

I katolske land bestod instituttet, og det viste seg å bli utnyttet av kriminelle til å komme seg unna verdslige myndigheters inngripen. Dette siste svekket respekten for instituttet. Myndighetsrepresentanter kom så ofte til å hente folk ut fra asyl, uten at det fikk noen påfallende negative konsekvenser, at kirkeasyl mer ble et teoretisk enn et faktisk institutt.

Kirkeretten fra 1917 inneholdt dog en slik teoretisk og vel nokså utvannet bestemmelse: «En kirke nyter asylrett slik at for det tilfelle at noen har tatt sin tilflukt til den, må de ikke siden hentes ut uten tilslutning fra ordinarius eller i det minste fra kirkens rektor, med mindre det er påtrengende nødvendig.» (Kan. 1179)

Under forberedelsen av ny katolsk kirkerett ble det 5. oktober 1979 i den aktuelle studiegruppe ifølge protokollene full enighet om å sløyfe hele bestemmelsen, dels fordi ingen stat anerkjenner en slik rett, og dels fordi Kirken ikke trenger den.

Dette ble da også resultatet da pave Johannes Paul II i 1983 utgav den nye kirkerett. Så Den katolske kirke har siden 1983 ikke en gang teoretisk operert med kirkeasyl!

Tradisjonelt har protestantiske trossamfunn ikke gjort mye krav på å ha spesiell juridisk kompetanse. I tillegg har man prinsipielt hatt lite sans for «katolske ideer» om tings (kirkebygningers) sakralitet etter vigsling.

Bedehus og en del frikirkebygninger har dessuten utseendemessig vært lite «sakrale». Hvordan det på 1990-tallet kunne være noe saklig grunn for å hevde dem som asylsteder som kan «krenkes», blir merkelig.

En kirkeasylsordning der ingen andre enn asylsøkeren selv vurderer asylbehovets legitimitet, er både historieløst og meningsløst. Rent faktisk var det som sagt Justisdepartementet som i 1993 etablerte kirkeasyl som juridisk institutt i Norge. Derfor må også departementet være mer enn kompetent til å avskaffe det!

Uavhengig av slikt institutt vil kirkenes stemme i debatten om innvandrings- og asylpolitikk være viktig. Men Kirken har intet annet legitimt middel å stille opp med enn «Ordet», budskapet, argumentene, og deres iboende overbevisningskraft. Det er dens skjebne – og dens styrke!

Kirkeasylets viktigste positive funksjon i nyere tid har antagelig vært å fremtvinge en samtale om asylsøkeres og flyktningers situasjon og behov.

I den katolske kirke i Alta bodde det i mange å en god mann fra Guinea (Roland Ouendeno, kommet til Norge i 2003), etter hvert med avslag på sin asylsøknad. Juridisk og politisk hadde han nok ikke den beste sak.

Men han var et godt menighetsinnslag, hadde alt sitt nettverk i Alta og var en samfunnsnyttig ressursperson som vi kunne trengt. Jeg synes det var ille at han i 2017 ble hentet av politiet og tvangsutsendt.

Men jeg er stolt over at man fra katolsk hold i denne sak ikke falt for fristelsen til å snakke om kirkeasyl og politiets krenkelse av det sakrale rom. Det var noe annet som var ille.