Kirke, kamp og kjærlighet

Den største overraskelsen ved høstens kirkevalg var ikke utfallet. Det var i hovedsak som ventet. Derimot var det overraskende at valgdeltakelsen ikke ble større.

Ut fra den nokså kraftige mobiliseringen i forkant hadde nok mange trodd at flere enn 16,7 prosent av Den norske kirkes medlemmer ville avgi sin stemme.

Det kan finnes mange grunner til at valgdeltakelsen ble slik den ble. Det er vanskelig å komme bort fra at mange av kirkens medlemmer har et nokså perifert forhold til den kirken de er med i. Og det er fortsatt en del å hente når det gjelder å formidle informasjon om hva de ulike kandidatene står for.

Men det er likevel rimelig å legge til grunn at alternativene var tilstrekkelig tydelige. Årets kirkevalg ble i stor grad en avstemning om Den norske kirkes syn på ekteskapet. Selv om dette spørsmålet har mange nyanser og variasjoner, går det an å svare «ja» eller «nei» på om man mener kirken bør åpne for å vie to av samme kjønn. Slik sett lå forholdene denne gangen særlig godt til rette for høyere valgdeltakelse.

Etter et valg vil både vinnere og tapere ønske å fortolke tallene til sin egen fordel, så langt det er mulig. Det ligger i demokratiets vesen at det ikke tar slutt. Derfor finnes det alltid nye kamper å kjempe. Og da gjelder det å være best mulig forberedt. Ikke minst gjelder det å forstå mest mulig av hvilke bevegelser som ga oss det valgresultatet vi fikk.

Onsdag hadde Pål Ketil Botvar, Sunniva E. Holberg og Bjarke S. Mortensen fra KIFO - Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, et innlegg på trykk i Vårt Land. Her presenterte de funn fra en undersøkelse blant 1.500 kirkemedlemmer som ble spurt om sin egen deltakelse i kirkevalget.

Forskerne oppsummerer hovedtrekkene i undersøkelsen godt slik: «Det er altså ikke slik at kirkevalget ble dominert av kirkefremmede. Derimot førte debatten i forkant av kirkevalget til en mobilisering blant de sporadiske kirkegjengerne.»

Vi kan føre lange samtaler om hvem som «egentlig» utgjør kirken. Når det gjelder valgresultatet, må vi først og fremst erkjenne at det vi så var utslag av en endring som har bredd om seg i løpet av nokså kort tid. For tiden befinner vi oss i en situasjon hvor det er vanskelig å nå frem med saklige argumenter som går imot den rådende trenden.

Det er viktig å ta dette innover seg. Ikke fordi det forandret den veiledningen vi finner både i Guds ord og i en sammenhengende kristen historie når det gjelder hva et ekteskap er. Og ikke fordi vi kan tie om det Guds ord sier. Men fordi det i all kommunikasjon er nyttig å vite mest mulig om motpartens utgangspunkt.

Den kristne kirke er ikke først og fremst en politisk størrelse. Det er derfor ikke gjennom bruk av politisk makt at Kristus vinner skikkelse i kirken. Ei heller er det kristnes kall å trekke andres motiver i tvil eller å ty til karakteristikker som hovedsakelig bidrar til ytterligere polarisering.

Derimot er det kirkens kall å ta nidkjært vare på den skatten vi har fått overlevert i og gjennom Guds ord. Det skjer noen ganger med glede, andre ganger med smerte. Men alltid med kjærlighet til den Gud som sendte sin Sønn for å sone våre synder.