«Kinasyken» verre enn «spanskesyken»?

Ved tidligere trusler mot verdensfreden hadde man i alle fall konkrete fakta å forholde seg til.

Pandemien vi lever og dør i, kommer ikke til å la oss i fred. Dens kinesiske opphav gjør det korrekt for oss å omtale den som Kina-syken (The China Plague).

En slik beskrivelse av den aktuelle pandemien er utvilsomt mer presis enn navnet på vår forrige, svært dødelige pandemi: «Spanskesyken». Ingen vet hvor mange millioner mennesker den tok livet av, men estimatene varierer fra rundt 30 millioner til opp imot 100 millioner mennesker.

Når navnet «Spanskesyken» er upresist, skyldes det at pesten oppsto i USA i mars 1918, og ikke i Spania. Den fikk sitt navn basert på det faktum at kongen av Spania ble pandemiens første dødsoffer i sitt land.

I dag er «The China Plague» trolig den mest presise navngivningen på en stadig voksende pandemi. En lett kamuflert usikkerhet og mangel på kunnskap om hva vi står overfor er blitt tydeligere denne sommeren.

I Norge har regjeringen påtatt seg rollen som reddende engel og skjøvet eksperter i Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet foran seg. Og i første omgang har myndighetene hatt hellet med seg her i landet. Langt færre enn 300 har dødd, og dette fremstår som en seier.

Ekspertene advarer og roser oss i tur og orden, og om hverandre. Den ene dagen er det «greit» å reise til såkalt grønne land, men ingen kan si hvor lenge de vil være grønne og forlokkende. Den andre dagen kan vi komme til å måtte omdefinere vår ­karantene ved hjemkomst som total i­solasjon.

Ingen vet. Den ene dagen er «lovende» vaksiner på trappene. De kan skaffe oss nødvendige antistoffer mot djevelskapen. Den neste dagen får vi «vite» at antistoffene trolig har svært begrenset levetid. Og dett var dett!

Ingen vet. Den ene dagen oppsto pandemien i form av sykdom overført av flaggermus. Den neste dagen er det kinesiske Wuhan-instituttet igjen i søkelyset, takket være avhoppere som har fortalt den sanne historien til FBI i USA, samt til etterretningsorganene MI5 og MI6 i Storbritannia. Vi får sannsynligvis vite mer om hva de sa. Men ikke i denne omgang.

Ingen som vet. The China Plague kan meget vel være utviklet av kinesiske forskere, med sikte på en fremtidig utnyttelse i biologisk krigføring. Den ene dagen kan global spredning være tilsiktet, da den dødelige virusvarianten Covid-19 ble sluppet løs på verden. Den neste dagen slett ikke tilsiktet. Pandemien oppsto prematurt, ved en misforståelse i Wuhan og Beijing.

Er det i det hele tatt noen som vet noe som helst? Ved tidligere trusler mot verdensfreden hadde man i alle fall konkrete fakta å forholde seg til. I dag finnes ikke fakta. Bare antagelser. Samtidig som våre og andre lands myndigheter later som om «dette skal vi klare».

Selv er jeg blitt kritisert for min pessimistiske posisjon i denne saken. Den er hos meg kraftig forankret i journalistisk observasjon, og er blitt sterkere dag for dag.

Jeg er underhånden blitt skjelt ut for ikke å spre optimisme, men svaret har alltid vært at man kan ikke spre en optimisme som man ikke har. Verdens Helseorganisasjon (WHO), har selvsagt holdt sin hånd over maktfaktor nummer én i FN-systemet (Kina) og derigjennom bidratt effektivt til den globale flaggermus-optimismen.

Nå ser alle at WHO, for å berge siste rest av seriøsitet, legger kortene på bordet. Sjefen der sa omsider nylig at vi nok må regne med å ha pandemien gående i «overskuelig fremtid».

Han visste selvfølgelig ikke det, og eventuelt hvor lenge en overskuelig fremtid vil vise seg å vedvare, men han måtte jo til slutt forsøke å fremstå som ærlig.

Ingen vet. Verden går videre muligens mot noe som ligner undergangen, «Der Untergang des Abendlandes» (1918). For lett å omskrive til norsk den eminente tyske forfatteren Oswald Spenglers ord i boken med samme navn: «Vesten er som en rose som lukker seg mot aftenen. Den kjenner i sitt indre at undergangen nærmer seg». Jeg er i Vesten og kjenner det samme.

Spengler levde i en annen tid. Han var historiker og filosof. Han hadde Vestens åndenød som utgangspunkt for sin bok, men omtalte levetiden for alle verdens sivilisasjoner i dystre ordelag.

«Spanskesyken» blomstret for fullt omtrent på den tid utgivelsen fant sted. Men årene forut for dette, fra 1914 til1918, hadde vist verden at andre sykelige trekk ved vår sivilisasjon kunne være vel så dødelige som en pandemi.

Så også i dag, med utbredt forfall i politisk lederskap og manglende evne og vilje til å forsvare det moderne samfunn og eget territorium militært, politisk, kulturelt og demografisk.

Tiden for «vår» pandemi er en tid med internasjonal politisk og kulturell krise. Det sannsynlige opphavet til The China Plague, det ­kinesiske politiske styringssystemet, er i ferd med å overgå seg selv i en skremmende militarisme og ekspansjonisme, bokstavelig talt grenseløst.

Visst er det også grenser for hvor mye andre land skal finne seg i.