Karikaturer og dobbeltmoral

Hvorfor ikke innrømme at muslimske ekstremister har klart å skaffe seg redaksjonell innflytelse i norske medier?

Etter det forferdelige angrepet på Jyllands-Postens tegner Kurt Westergaard har debatten om hvorvidt det er riktig av mediene å vise frem sakens kjerne, nemlig de tolv Muhammed-tegningene, blusset opp igjen.På første fulle avisdag etter attentatsforsøket var det bare Bergens Tidende som mente det var journalistisk relevant å la sine lesere se hva det var som hadde ført til det alvorligste angrepet på ytringsfriheten her i Skandinavia siden Aschehoug-direktør William Nygaard ble skutt utenfor sitt hjem her i Oslo i 1993. De andre ville tilsynelatende ikke la sine abonnenter selv få anledning til å avgjøre om det Westergaard hadde tegnet var så ille at han fortjente å få en økedesperado inn i stuen sin.Når dette er sagt, må det samtidig understrekes at det kan finnes gode grunner for å ikke trykke tegningene. De to fusjonskameratene Dagen og Magazinet hadde i 2006 for eksempel ulike vurderinger av dette spørsmålet. Magazinet publiserte som kjent en faksimile av tegningene. Dagen valgte å ikke gjøre det og henviste til blasfemiargumentet. Det var også en velfundert avgjørelse.Vi synes imidlertid det er viktig å være ærlige i sin begrunnelse for hvorfor man velger å ikke trykke. Det føler vi ikke at alle medier er. Det har opp gjennom disse tolv tegningenes nå over fire år lange historie blitt servert mange kreative og fantasifulle redaktørforklaringer på hvorfor man velger å nekte sitt publikum å se dem. Vi har fått høre at de ikke er relevante. Det har blitt hevdet at de ikke holder god nok kunstnerisk kvalitet. Og nå i kjølvannet av angrepet på tegneren Kurt Westergaard har det til og med blitt påstått at de er for gamle.Det mest brukte forklaringen fra norske medier er likevel argumentet om at man vil vise respekt for muslimenes religion. Men den begrunnelsen lyder ofte ganske så hul, spesielt når den kommer fra medier som ellers ikke er spesielt nøye med hvordan kristen tro omtales og fremstilles.Vi må rett og slett spørre: Hadde man unnlatt å trykke dersom det var tegninger som kunne virke støtende for kristne, som hadde forårsaket flaggbrenning, ambassadeangrep og boikottoppfordringer rettet mot Norge? Svaret er helt sikkert nei.Hvis noe slikt hadde vært tilfelle, ville vi sett tegningene på trykk i hvert eneste riksdekkende medium. De hadde blitt vist på samtlige TV-kanaler og figurt i alle nettaviser. Hvis kristne representanter hadde våget å snakke om at de ble støtt, ville pressen bare ha ledd av dem. Man ville ha frabedt seg såkalt kristenfundamentalistisk sensur av den frie presse.Og dersom toppolitikere hadde oppfordret mediene om å ikke trykke dem - slik Stortingets visepresident Akhtar Chaudhry fra SV igjen gjorde med Muhammed-tegningene mandag - ville en samlet norsk redaktørstand reagert med harme. De ville helt rettmessig ha oppfattet et slikt utspill som en utillatelig politisk innblanding i den redaksjonelle beslutningsprosessen.Vi tror faktisk ikke norske avisredaktører flest er så mye mer opptatt av å verne om muslimers tro enn kristnes. Det ligger andre grunner bak beslutningen om å ikke trykke Muhammed-tegningene.Og vi vil derfor etterlyse en større ærlighet i begrunnelsen fra norske redaktører. Hvorfor ikke si rett ut at man frykter for liv og helse både for seg selv, sin familie og sine redaksjonelle medarbeidere. Hvorfor ikke innrømme at muslimske ekstremister nå har klart å skaffe seg redaksjonell innflytelse i norske medier? For det er bare dersom vi stiller riktig diagnose at vi kan gjøre noe med det problemet vi helt klart har fått.