Kan en kvinne lede på alle nivåer i kirken?

I troen på at Gud er den samme i dag, som i urkirken, vil vi som pinsevenner særlig løfte frem Apostlenes gjerninger som en normativ modell for kirken - og argumentere for at kvinner kan tjene med frimodighet i alle posisjoner i kirker.

Innlegget er skrevet av John Daniel Andersen, stipendiat ved Høyskolen for ledelse og teologi og Åse-Miriam Smidsrød, høyskolelektor ved Høyskolen for ledelse og teologi.

----------

Kan en kvinne lede på alle nivåer i kirken? Er det teologisk grunnlag for å hevde dette? Eller er det slik at bare menn bør innsettes til eldste eller hovedpastor?

I forbindelse med vår undervisningssesjon på Pinsebevegelsens lederkonferanse (Led 20) har vi arbeidet med disse spørsmålene. Det har også resultert i en fagartikkel i Scandinavian Journal for Leadership & Theology,som er åpent tilgjengelig på internett.

I pinsevekkelsens begynnelse var erfaringen, som på pinsedag (Apg 2), at Den Hellige Ånd ble utøst over mennesker uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn og sosial status. Gud kalte og utrustet både kvinner og menn til å være misjonærer og menighetsplantere. Aimee S. McPherson var en av Amerikas mest kjente predikanter, megakirke-pastor, og grunnlegger av kirkesamfunnet Foursquare Church.

T. B. Barratt, også kalt «pinsevekkelsens apostel i Europa», skrev følgende iKvinnenes stilling i Menigheten: «Hun vil ikke søke å være høvding over mannen, men hvis Ånden kaller og menigheten forstår kallet, så er den inspirerte kvinne rede til å fylle en hvilken som helst plass i de kristne menigheter».

Men bør det tilrettelegges for at kvinner kan lede på alle nivåer? Forbeholder ikke Paulus undervisnings- og hyrdeansvaret til menn, slik noen tolker 1 Tim 2 og 1 Kor 14?

GT og NT presenterer flere kvinnelige ledere. Debora var dommer og profet i Israel (Dom 4-5). Maria Magdalena ble utsendt av Herren til apostlene for å vitne om oppstandelsen (Joh 20). Lydia, Maria, og Nymfa har ansvar for kirkene som samles i deres hjem (Apg 12; 16; Kol 4,15). Det har også Priskilla, som samarbeider tett med Paulus (Rom 16,3-5).

Hun nevnes før sin mann, Akvilas, som betyr at hun ble ansett som den fremste. I Apg 18 opptrer Priskilla med kirkelig myndighet og underviser en av Paulus’ sentrale mannlige medarbeidere, Apollos. Dette skjedde i byen Efesos, før han reiste videre til Korint på Priskillas anbefaling. Det er disse to byene som mottar «Paulus’ problemvers».

Tekster må forstås i sin historiske og litterære sammenheng. Paulus gir i 1 Tim 2 og 1 Kor 14 rettledning for menighetens samlinger, slik at de kan bli til oppbyggelse under ordnede forhold. Forbudet mot dyre klær og påbudet om at 2-3 profeter skal tale, synes å være situasjonsavhengig.

Kan en kvinne være apostel? Paulus omtaler i hvert fall Junia som dette, når han ordrett skriver at Andronikos og Junia er «fremragende blant apostlene» (Rom 16,7). Det er bred enighet blant bibelforskere at Junia er en kvinne. Kirkefaderen Johannes Khrysostomos (347–07 e.Kr.)

kommenterte hennes tittel slik: «Det å være apostel er noe utmerket. Men å være «fremragende blant apostlene» er en fantastisk lovprisning. De var fremragende på grunn av deres arbeid og dydige handlinger. Hvor stor visdom må denne kvinnen ha hatt siden hun ble ansett verdig tittelen «apostel».

I kirkens historie kan vi se at ordinasjon av kvinner til sentrale embeter tok slutt på omkring 300 tallet. Historikere tror at hovedårsaken var at kirkene i større grad tilpasset seg det gresk-romerske samfunnet.

Observasjoner fra flere vekkelser i kirkehistorien, inkludert pinsevekkelsen, forteller en lignende historie: Det finnes ofte en større åpenhet for kvinnelige ledere og pionervirksomhet før institusjonalisering med påfølgende mannsdominans slår inn.

Vi mener at ulike syn i spørsmålet om kvinnelige ledere i kirken delvis kan forklares ut ifra ulik vektlegging og forståelse av Bibelens historiefortellinger og litteratur som brev og taler. Vi vil imidlertid argumentere for at historiefortellingene er like sentrale for diskusjonen når vi systematisk prøver å sette sammen puslespillbitene i Bibelen.

I troen på at Gud er den samme i dag, som i urkirken, vil vi som pinsevenner særlig løfte frem Apostlenes gjerninger som en normativ modell for kirken - og argumentere for at kvinner kan tjene med frimodighet i alle posisjoner i kirker.

Dette er ikke bare tillatt, men sterkt ønskelig, hvis menn og kvinner sammen er kalt til å utføre misjonsbefalingen. Samtidig erkjenner vi at flere pinsevenner tenker annerledes enn oss. I vår artikkel forsøker vi å vedlikeholde en teologisk arbeidsmåte og dialog preget av gjensidig respekt.