Kamp for retten til å eksistere
Israel er under angrep, igjen. Min sønn på 4 år er livredd, han tør ikke legge seg alene om kvelden fordi han er redd for rakettene. Gaza er bare 55 kilometer unna. Barna sover i bomberommet.
Nok en gang, som forventet egentlig, ser jeg mange norske venner legge ut sinte innlegg på sosiale medier som kun stiller Israel til ansvar for det som skjer.
Det at 10 Israelere er døde, hvorav to barn, er for det meste en ikke-sak. Det dør mange fler på Palestinsk side, hvilket for nordmenn later til å være ensbetydende med at de er den svake part og fortjener all deres oppmerksomhet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og jeg synes virkelig synd på de som bor i Gaza. Det er verdens største fengsel. De holdes fanget av et terrorregime som heter Hamas. Allah er målet for Hamas, profeten er dens forbilde, koranen dens grunnlov, jihad dens sti, og det mest sublime uttrykk for tro er å gi sitt liv for Allahs sak.
Med andre ord er det å ofre menneskeliv for å vinne denne konflikten ikke bare legitimt, men den øverste formen for hengivelse og dedikasjon. Dette er hentet fra deres charter som ligger ute på Wikipedia.
Israel gjør alt for å unngå at sivile skal bli drept. Hamas sine raketter derimot er ment for sivilbefolkningen, de har ingen strategiske mål.
Hamas ønsker ikke å forhandle med Israel. Deres mål er å utslette Israel og det jødiske folk Det finnes ingen annen løsning på det palestinske problemet uten gjennom jihad. Dette er også fra deres charter.
Så når jeg ser nordmenn legger ut sinte innlegg om hvor grusomme Israel er, så misunner jeg dem det at de har aldri har opplevd krig, at de ikke har noe begrep om hvordan det er å leve under disse forholdene eller hvor komplisert denne konflikten er. Det at de ikke har noe ønske om å forstå konflikten eller hvorfor Israel svarer på angrepene med motangrep, det opptar meg idag egentlig ganske lite. Jeg bor her.
Dette er ikke en krig som handler om territorier. Det er en ideologisk krig, og vi kjemper for vår rett til å eksistere.
Som Golda Meir sa, hvis valget står mellom å dø og få sympati eller å overleve med dårlig rykte, ja da velger vi absolutt det siste. Innlegget ble først publisert på Ida Naskos Facebook-side, og gjengis her med tillatelse.
