Kall til åndelig ansvar

Behovet for å rekruttere nye prester er stadig ­aktuelt. I

De kommende årene vil noen av etterkrigstidens store prestekull gå av med pensjon. Det er langt færre som studerer teologi i dag, og slik har det vært lenge. En av tre prester i Den norske kirke nærmer seg nå pensjonsalder.

I gårsdagens avis kunne vi lese om arbeidet med å tilpasse presteutdanningen til den nye virkelig­heten. Her er det nødvendig å tenke langs flere spor samtidig.

Mange steder vil den umiddelbare situasjonen kunne håndteres ved at erfarne kristne kan utføre mange presteoppgaver uten å ha fullført den formelle utdannelsen.

I andre situasjoner kan det være snakk om mennesker som har relevant utdannelse, men som ikke har fullført teologistudiet. Det sier seg selv at Den norske kirke må gjøre alt den kan for å knytte til seg åndelige ledere med forankring og modenhet.

Prestemangel kan synes som en teoretisk problemstilling. Så lenge den ikke er aktuell her og nå, er det noe man kan bli fristet til å skyve foran seg. Men når man plutselig står der og mangler prest, innser man at man burde ha handlet tidligere.

Dette er ikke en problemstilling som bare er aktuell i Den norske kirke. Også i bedehus og frikirker er det ofte vanskelig å få folk til å ta på seg et åndelig lederansvar.

Her er det behov for mer kunnskap. Forklaringene er nok sammensatte, og de varierer med både tid og sted. En grunnleggende dimensjon handler om lavere åndelig bevissthet i befolkningen generelt. Dette gjelder også de aktive kirkegjengerne.

En annen nærliggende forklaring er endrede familiemønstre. Både prester og pastorer i dag vil sette andre krav til rollen enn man gjorde før. ­Konkrete forventningsavklaringer kan i mange tilfeller gjøre veien til prestetjeneste kortere. Det må være mulig å kombinere et aktivt menighetsliv med et aktivt familieliv.

I tillegg til dette kommer vi neppe unna materialismens utfordringer. Det bør aldri bli økonomisk lukrativ å være prest, pastor eller forsamlingsleder. Det vil finnes mer penger å tjene andre steder.

Samtidig må man sikre at inntektsnivået er såpass høyt at prester og pastorer kan ta sitt forsørgeransvar på alvor. Men det trengs en sterkere kallsbevissthet. Man tar ikke på seg et åndelig lederansvar for å bli verken rik eller berømt.

Det finnes ulike syn på hvilke kriterier en bør stille til dem som skal ansettes i prestestillinger. I Den norske kirke har kravet til utdannelse vært særlig vektlagt. I bedehus og frikirker har ikke de formelle kravene vært like tydelige, selv om tenkningen har endret seg en del også der.

Ved siden av de formelle kompetansekravene er det nødvendig å løfte frem hva en åndelig leder er kalt til. Lloyd Tryland fra Sør-Hålogaland, som vi kunne lese om i Dagen i går, sa det enkelt og klart: Det aller viktigste for en prest er å være glad i folk og glad i Jesus.