«Justice is everyone’s business»

Merkedagene står altså i kø, men det er viktig at ord blir til handling.

Kjønnsbasert vold og seksuelle krenkelser er dessverre ikke noe nytt – det har pågått til alle tider. Ifølge FN opplever 1 av 3 kvinner seksuell vold i løpet av livet. Det skjer i hjemmene, på skolen, i flyktningleiren, på jobben, på internett og dessverre også i kirkene. Det skjer i krig – og det skjer i fredstid.

Altfor ofte blir det bagatellisert og usynliggjort. Noen saker er grove, ja, umenneskelige å høre om, andre er slett ikke så voldsomme, men fortsatt alvorlige for den som blir utsatt, og alt annet enn akseptable. Noen av ofrene er ikke mer enn barn, og det går hardest ut over jenter og kvinner. Liv og drømmer blir ødelagt, i mange tilfeller blir både kroppen og psyken knust.

Det har nå gått litt over ett år siden #metoo-bølgen skylte over verden. Det startet i USA, og ble deretter til en global samtale via sosiale medier. Emneknaggene #metoo, #metooIndia #NiUnaMenos, #BalanceTonPorc, og mange, mange flere, viser det globale engasjementet. Plutselig fikk mange kvinner en stemme og en styrke i det faktum at de dessverre var mange som hadde opplevd seg seksuelt krenket i ulike sammenhenger.

I bransje etter bransje kom historiene opp i dagen. Skandalene vokste i medie- og filmbransjen, og bredte seg videre til bransje etter bransje, også til miljøer vi antar hadde litt høyere etisk standard; til bistandsbransjen og kirkene.

Med bakgrunn i det siste års hendelser er vi glade for at Nobelkomiteen i år har valgt å dele ut Fredsprisen til to som har satt vold og overgrep på agendaen på hver sin måte; Denis Mukwege og Nadia Murad. Sammenlignet med historiene vi får presentert fra Nadia Murad og fra kvinnene Mukwege behandler, virker kanskje enkelte av historiene i #metoo som bagatellmessige i-landsproblemer. Vi tror likevel at enhver som krenker et annet menneskes verdighet begår et overgrep, hvor stort eller lite det måtte være.

Så hva har vi lært av #metoo? Vi kan ikke stole på menneskers godhet og moralske gangsyn. Vi må få ting ut i lyset, ikke skjule det i skam. Vi må bygge kultur og struktur i våre organisasjoner, både i Norge og hos våre partnere i Sør. Vi må ha retningslinjer, handlingsplaner, varslingssystemer. De utsatte må oppleve å bli trodd og tatt på alvor. Kvinner i fattige land har altfor mange hindre for å bli hørt. Mange risikerer å bli stigmatisert og skjøvet ut fra fellesskapet de er så avhengige av – ja, til og med frosset ut av kirken de går i.

Vi kan ikke snakke om seksuelle krenkelser uten å snakke om makt. Mange krenkelser finner sted i relasjoner hvor maktforholdet er skjevt – det er tilfelle i Norge, men i enda større grad i fattige land.

Vi må også utfordre dem med makt og skape systemer som forebygger og håndterer saker som kommer opp. Forebygge, varsle og håndtere, enten det gjelder egne ansatte imellom eller overfor sårbare mennesker i lokalsamfunn man arbeider i. Vi må øke bevissthet og utvikle/skape et språk som bidrar til en sann samtale om problemet.

25. november var «FNs Internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner», og markerte også starten på den årlige kampanjen «16 days of activism against Gender Based Violence» som i år setter særlig fokus de som ikke har en stemme i konvensjonelle eller sosiale medier.

Kampanjen ender den 10. desember – samme dag som Mukwege og Murad mottar Nobels Fredspris i Oslo og på 70-årsdagen for FNs Verdenserklæring om Menneskerettigheter.

Merkedagene står altså i kø, men det er viktig at ord blir til handling. Vi har alle et ansvar for å bidra til at de krenkede og stemmeløse gjenvinner både stemmen og verdigheten.

Det er nok å ta tak i, og vi må alle på banen, for som ­Dennis Mukwege sier «Justice is everyone’s business».