Jon Kvalbeins metode

Det er en kunst å få frem det man mener er sakens viktigste argumenter, uten samtidig å trekke motpartens oppriktighet i tvil, å tillegge motparten motiver vi ikke kan vite om de har, eller å karakterisere dem på ufordelaktige måter.

I gårsdagens avis kunne vi lese et fyldig intervju med hedersmannen Jon Kvalbein. Det er ingen overdrivelse å si at han har skrevet flere tusen leserinnlegg her i avisen. Han debuterte da han selv var midt i 20-årene. Torsdag denne uken fyller han 80 år. Kvalbein har arbeidet i skolen gjennom sin yrkeskarriere, og var blant annet i 15 år rektor på Kvitsund gymnas.

Det å produsere store mengder tekst er ikke noen bragd i seg selv. Kvalbein har utmerket seg ved at han skriver både grundig og redelig. Han er opptatt av saklighet og etterrettelighet. Dette er viktige egenskaper, ikke minst når man deltar i debatter der det følelsesmessige engasjementet er sterkt.

I tillegg har Kvalbein demonstrert en beundringsverdig utholdenhet. Selv sier han at «Tryggheten ligger i Kristus og det han gjorde for meg på korset.»

I intervjuet sier Kvalbein at han har kjent et ansvar for å skrive om spørsmål som få andre skriver om. Denne tilnærmingen krever både mot og tålmodighet. Det er mer støtte å hente hvis man velger å engasjere seg i de debattene som mange andre også deltar i, og hvis man hevder samme synspunkt som hovedstrømmen i tiden.

Kvalbein har engasjert seg i både teologiske og samfunnsmessige spørsmål, og har ofte hevdet mindretallssyn. Det har hatt den konsekvens av at utviklingen i mange saker har gått motsatt vei av det både Kvalbein og flere med ham har tatt til orde for. Det har ikke hindret ham i å skrive.

De siste 10-20 årene har samlivsetikk vært tema for mange debattinnlegg både her i avisen og på andre arenaer. De senere årene har dette i økende grad blitt koblet sammen med kjønnsrelaterte spørsmål. Både kjønn og seksualitet er komplekse saksfelt der engasjementet i debatten kan bli høyt.

Da er det fare for at viktige momenter blir oversett. Det gjelder for ulike leire. Konsekvensene av dette kan bli alvorlige. For i enhver sak går det an å ha utgangspunkt i et godt siktemål, for siden å bli så ensporet at man overser vesentlige argumenter. Det kan påføre mennesker stor, og noen ganger uopprettelig, skade. Da er det tross alt bedre at noen våger å utfordre også nyetablerte holdninger, selv om de med det gjør seg selv upopulære.

Uten å gå inn i selve argumentasjonen her er det naturlig å vise til det idealet Kvalbein sier at han legger til grunn for sin egen tilnærming: «Jeg vil ikke uttrykke meg på måter som virker unødig sårende». Hva som oppleves sårende blir i siste instans en subjektiv vurdering. Derfor kan ingen av oss på egne vegne fastslå at vi har levd opp til et slikt ideal. Men utsagnet belyser to viktige poeng.

For det første kommer ingen av oss unna at vi noen ganger kan bli såret. Den sterkeste uenigheten vil ofte dreie seg om spørsmål som betyr mye for deltakerne i debatten. Da er det fare for at man kan oppleve motparten som sårende. Det kommer vi ikke unna.

Men det andre poenget er også viktig: Vi bør ikke opptre unødig sårende. Det er en kunst å få frem det man mener er sakens viktigste argumenter, uten samtidig å trekke motpartens oppriktighet i tvil, å tillegge motparten motiver vi ikke kan vite om de har, eller å karakterisere dem på ufordelaktige måter.

Det står stor respekt av Jon Kvalbeins mangeårige engasjement i debattspaltene. Han fortjener takk.