Jo, misjonær er et bibelsk begrep

I mandagens Dagen leste vi at ordet «misjonær» ikke er et bibelsk begrep. Men Misjon går som en rød tråd gjennom både Det gamle og Det nye testamentet.

I mandagens Dagen leste vi at ordet «misjonær» ikke er et bibelsk begrep. Spissformuleringen tilhører Sandra Bischler fra Det Norske Misjonsselskap (NMS). Jeg skjønner hva Bichler mener, og isolert sett har hun rett; begrepet «misjon» er ikke et ord vi finner i hverken vår bibel eller i de greske grunntekstene.

Begrepet «misjon» kommer fra latin, og betyr enkelt og greit utsendt eller utsendelse. Men selv om vi ikke finner selve ordene «misjon» eller «misjonær» i vår bibel, er konseptet i høyeste grad bibelsk. Og det er de aller, aller fleste misjonsledere i Norge enige i.

Misjon finnes direkte eller indirekte på alle sidene i min bibel. Det begynner allerede i Bibelens første bok: «I begynnelsen skapte Gud himmel og jorden.» (1 Mos 1,1).

Dette verset gir oss grunnlaget for misjon. Hvordan? Jo, fordi Gud er skaper, er han opphavsmann til alt som finnes. Dette gjør Gud til «eier» av alt som er skapt. Misjon blir dermed prosessen hvor skapelsen gjenforenes med Skaperen gjennom forsoningen på korset.

Misjon går som en rød tråd gjennom Det gamle testamentet. En tredjedel av Salmene formidler direkte Guds hjerte eller hensikt for verdens folkeslag – ikke bare med Israelsfolket.

De fleste kapitlene hos profeten Jesaja forteller oss at Guds frelsesplan ikke bare handler om jødene, men gjelder alle verdens nasjoner. Moses får beskjed i ørkenen at hebreernes rolle som nasjon er å være et hellig presteskap for hele jorden, ikke bare for seg selv (2 Mos 19,5-6).

Gjennom hele Moseloven formidler Herren hvordan Israelsfolket skal ha omsorg for innvandrerne. Jona formidler Guds hjerte for urbane hedninger: «Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre…?».

Da Salomo innviet templet, bad han om at stedet skulle bli et globalt møtepunkt: «Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne…» (2 Krøn 6,32-33).

Selve fundamentet for Guds pakt med Abraham handler om det samme; Gud velsigner ikke Abraham for at Abraham skulle beholde velsignelsen for seg selv, men derimot at alle verdens familier skal bli velsignet gjennom ham og hans etterkommere (1 Mos 12,3).

Profeten Habakkuk oppsummerer på mange måter hele Bibelens budskap når han han proklamerer at hele jorden skal fylles med kunnskapen om Guds herlighet (Hab 2,14).

Den samme tråden fortsetter i Det nye testamentet. Det begynner med englene som synger på Betlehemsmarkene: «…fred på jorden!». (Luk 2,14). Og når den aldrende Simeon møter spedbarnet Jesus i Jerusalem, synger han følgende: «For mine øyne har sett din frelse … et lys til åpenbaring for hedningene…» (Luk 2,31-32). Døperen Johannes profeterer det samme: «Og alle mennesker skal se Guds frelse» (Luk 3,6).

Mønsteret fortsetter i Jesu liv og tjeneste. Han reiste ofte over «til den andre siden» av Genesaretsjøen – der hedningene bodde. Han helbredet samaritanere og mennesker fra andre folkeslag. Og til grekerne som ville se ham, svarte Jesus at han snart skulle løftes opp fra jorden for å dra alle til seg. (Joh 12,32).

Rett i forkant av sin egen korsfestelse proklamerte Jesus selv at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt 24,14). Mønsteret fra Bibelens første side kulmineres på mange måter med misjonsbefalingen; «gjør alle folkeslag til disipler!» (Matt 28,19). Resultatet av misjonsbefalingen finner vi i Johannes oppsummering av sine himmelske syn: «… en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål.» (Åp 7,9).

Misjonstanken finnes direkte eller indirekte på alle sidene i hele Bibelen. Jo, «misjonær» er absolutt et bibelsk begrep. Og dette er først og fremst Guds misjon. Og på samme måte som Faderen sendte Sønnen, sender Sønnen oss til verden for å bygge Guds rike. (Joh 20,21)