Jesus forteller en lignelse om forvaltning i Matt 25

Kanskje ta noen valg om å la tidstyver gå tomhendte i 2019, og kjenne mer tilstedeværelse?

En bedriftsleder skal på reise og overlater verdiene sine til tre betrodde ansatte. De får ulike summer, etter det den enkelte hadde evne til. Førstemann fikk fem talenter, en svimlende sum på den tiden.

Nestemann får to talenter, også det en betydelig sum å forvalte. Sistemann får ett talent, og det var ikke til å kimse av, en sum å bli svett av. De håndterer pengene ulikt, de to første investerer og fordobler summen de er betrodd, mens sistemann graver ned det dyrebare talentet. Kanskje er han redd for å miste det eller for å dumme seg ut?

Ingen vet når bedriftslederen er tilbake og tiden går. Men dagen kommer, han er tilbake i landet og det skal gjøres opp regnskap. De tre ansatte stiller opp, mer eller mindre klare for oppgjøret. Den ansatte som fikk fem talenter har klart å doble summen og kan legge frem et godt resultat, det samme gjelder den ansatte med to talenter.

De er blitt til fire og avkastningen er god. Så kommer sistemann frem, med den godt bevarte mynten. Han stotrer frem hvor mye respekt han hadde for sjefens midler og at han ikke ville dumme seg ut eller gjøre noe galt, derfor hadde han gjemt unna mynten, og ikke mistet den i hvert fall!

Sjefens konklusjon er klar; de som var betrodd mye, skulle få mer. Men den som ikke hadde forvaltet det som kanskje så begrenset og stusselig ut, men hadde gjemt det unna, skulle bli fratatt også den mynten.

Jesus kan være ganske tøff, og lignelsen henviser til regnskapet vi alle skal gjøre opp en dag. Historien provoserer lett en sosialdemokratisk modell hvor alle skal ha like mye av alt og rettferdighetssansen kan føle med stakkaren som fikk minst.

Men den rister også tak i meg og minner meg om å slutte å sammenligne meg. «Hadde jeg bare hatt mer å rutte med, da skulle jeg gitt mer. Hadde jeg vært mer frimodig, da skulle jeg vitnet. Så jeg bare litt finere ut, da skulle jeg også stilt meg frem og blitt sett.»

Men jeg skal bli dømt ut i fra det jeg er betrodd, ikke hva andre er betrodd å forvalte. Sammenligning er en tyv og stjeler sannhet, frimodighet og styrke.

Du kan kanskje tro at dette handler om å drive business, men det gjør egentlig ikke det – for ikke alle skal investere, drive utlån eller satse på kapitalismens krefter.

Nei, det handler egentlig ikke bare om penger, men om forvaltning – eller sagt på en annen måte; hva du gjør med det du har fått.

Alle har vi fått talenter, evner, gaver, styrker, og jo eldre vi blir, jo mer oppdager vi hva vi har og hvem vi er. Men så har vi jo også oppdaget, av og til på smertelig vis, det vi ikke har, det vi ikke kan, det vi er dårlige på. Og noen ganger ser vi så mye på det vi ikke kan, at vi slutter å gjøre det vi kan.

Og da kan noen av oss gjøre som sistemann i lignelsen; grave ned det vi har. Uff, jeg er så dårlig på dette, jeg kan så lite, jeg har ikke så mye å gi. Det er best at noen andre tar plass.

Men Bibelen er full av historier om de som satset det lille de hadde og fikk se Gud gjøre storverk med det!

En liten gutt gav nisteboksen sin, og Jesus gjorde det om til lunsj for over 5000 mennesker. En annen gjetergutt tok tre steiner i slynga si og slo knockout på Goliat. En tidligere kriminell som stammet fælt, førte hele Israel ut av Egypt, fordi han turte å gjøre som Gud ba ham om.

12 redde disipler turte å fortelle om Jesus, og det ble begynnelsen på en verdensvid kirke.

I historien Jesus forteller, får de tre penger. Men vår forvaltning gjelder mye mer enn penger. Et av våre tids forvaltningsutfordringer gjelder tiden vår. Den er mer dyrebar enn noensinne.

Hva bruker jeg tiden min på? Og hvordan snakker jeg om tiden? Jeg tror nemlig språket vårt påvirker oss. «Det er så travelt, tiden går så fort.» Men tiden kommer til oss, og vi skal forvalte den.

Kanskje ta noen valg om å la tidstyver gå tomhendte i 2019, og kjenne mer tilstedeværelse? Du kan få tiden til å strekke langt, og du kan bruke tiden uklokt og la den forsvinne gjennom fingrene dine.

Forvaltning er altså hva vi gjør med det vi har, og lignelsen Jesus forteller utfordrer meg!

En dag skal vi, ifølge Bibelen, stå foran Gud, og ikledd Kristus fortelle hva vi gjorde med det vi fikk. Vi står der elsket, akseptert og ansvarlige for livene våre!

For det er som med en mann som var i ferd med å dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem eiendommen sin. Til en ga han fem talenter, til en annen to, til en tredje én talent - hver av dem etter som de hadde evne til. Så dro han utenlands. (...) Matt 14.–30.