- Jesus er viktigere enn Jerusalem
Budskapet er viktigere enn bandet for kristenrockens bestefar Ulf Christiansson.
Håret er langt og så ugredd som det skal være på en solid hardrocker. Han kan minne om døperen Johannes, kanskje? I alle fall lyder han som en profet når åpner munnen. Profeter skal jo bite litt.
Han er kommet til Hamar-trakten for å bidra musikalsk når Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ) har sommerkonferanse. Det virker logisk at et band som heter Jerusalem skal spille på et Israel-stevne. Det virker også logisk at en 61-åring skal spille og synge for en forsamling som i stor grad består av mennesker på 50 år eller mer - selv om Ulf «Uffe» Christiansson ikke er noen helt vanlig bestefar. Men Israel-venn har han vært lenger enn han har vært kristen.
Frelst i 40 år
Ulf Christianssson har aldri passet helt inn. Heller ikke da han møtte Jesus for snart 41 år siden. 21-åringen hadde «levd livet» en stund da jøden Jesus traff ham midt i hjertet.
Noen år senere, i 1975, sluttet han som postmann og startet kristenrockbandet Jerusalem som slo igjennom på slutten av 1970-tallet og fikk rask suksess med tydelige kristne tekster pakket inn høy musikk. Jerusalems medlemmer var et pionérmusikere i kristen sammenheng, der man var vant med «snillere» former. Musikkstilen møtte mye motstand i etablerte kristne miljøer. Debatten om rock var forenlig med det kristne budskapet herjet avisspaltene. Det påvirket ikke bandet der sangeren og gitaristen Ulf Christiansson har vært frontfigur fra første riff og er mannen bak de fleste sangene. Tvert om. Når unge mennesker fortalte at de var blitt frelst ved å lese og høre på Jerusalems tekster, var kallet til å fortsette klart.
Tekstene går både på svensk og engelsk, noen med versjoner på begge språk, og bandet har turnert både i Norden, Europa og USA der Christiansson også bodde en periode.
Debutalbumet (1978) hadde samme navn som bandet. Før høstens CD, «She», hadde Jerusalem gitt ut åtte regulære plater og like mange samleplater, med «Dancing on the Head of the Serpent» (1987) som høydepunktet, hørt med mange fans og anmelderes ører. Midt på 80-tallet hadde Jerusalem et par år nesten uten konserter mens medlemmene gikk på bibelskole i Livets Ord i Uppsala og befant seg under pastor Ulf Ekmans vinger. Etter hvert brøt de med Livets Ord, og i dag er Christiansson med og leder menigheten The House i Gøteborg.
Feige journalister
Uffe er hva man kaller en levende legende for enhver med interesse for kristenrock. Men for ham selv er ikke Jerusalem det viktigste.
- Jerusalem er bare et redskap, forteller han oss over frokosten på Rica Olrud og gir klart inntrykk av at karriere og status ikke er viktig.
Han har ikke bare godt å si om journalister, men han tar sjansen på Dagen.
- Det er mange brente mennesker i kirken. Noen av dem er helt ødelagt. Mange journalister har også erfaringer bak seg som har gitt dem sår, og sårene gjør noe med dem om de ikke gjør noe med sårene. Troen har for mange forflyttet seg opp hit, sier Uffe og peker på sitt langhårede hode.
- Evangeliet kommer aldri til å bli akseptert av intellektuelle mennesker, for man kan ikke ta imot det logisk. Da mister man kraften i det. Det som ble prekt en gang, var ikke feil, men man går så mye på kompromiss, sier Uffe. Selv har han forsøkt å holde fast på det han alltid har stått for.
- Det handler mye om å stå for det man har sagt ja til en gang i sitt liv og ikke skjemmes over det, selv om mennesker forfølger deg for det. Vårt mandat er ikke redusert. Hvis det er redusert, så er det ikke Gud som har gjort det, for han har ikke forandret seg.
Ulf Christiansson har lært seg å ikke alltid si alt han har på hjertet:
- Man passer seg for å si visse ting. Noen forstår ikke hva man sier, og så forsøker man å omformeÖ Journalister er oftest veldig feige mennesker. De skriver for hverandre og til hverandre. De skriver for at andre journalister skal lese. Det er en indre klubb, og da vil man ikke bli deres objekt, sier han og forklarer at han ikke er så imponert når pressen skriver om det frie ordet. I stedet opplever han at pressen er politisk korrekt, og det skaper ikke frihet, men ufrihet.
Les større sak i onsdagsavisen
