Jesus er sannheten vi lever i lys av

Den klassiske kristendommen ser for Skartveit ut til å dreie seg om et verdenssyn der mennesket og Gud er evige og uforanderlige størrelser.

Kjell Skartveit roter i sitt innlegg av 29. november frem en rekke begreper for å forsøke å få sin problematisering av likekjønnet ekteskap til å henge sammen. Marxismen erklæres som en slags hovedfiende med likekjønnet ekteskap som sitt skumle avkom, klassisk kristendom defineres som en tro på objektive realiteter, og Jesu ord om å være sannheten holdes frem som et argument for at kristne dogmer er ubestridelig sanne. Konklusjonen er tilsynelatende uunngåelig.

Det er likevel en del svakheter i Skartveits resonnement, og jeg vil forsøke å gjøre rede for noen av mine innvendinger både mot hans premisser og hans konklusjoner.

Skartveit bruker marxismen som sin hovedfiende av to grunner. Den første er at et av marxismens nedslag i verdenshistorien snart er hundre år gammelt, noe som gir Skartveits parallell et retorisk skinn av relevans. Det er nemlig «mer enn betenkelig» at likekjønnet ekteskap innføres når det er hundre år siden den russiske revolusjonen. Sånne hundreårssykluser skal man selvfølgelig ikke ta lett på. Den andre grunnen er at marxismens menneskesyn kretser om menneskenes materielle virkelighet, ikke dens evig sjel. Marx’ utopiske oppgjør med urettferdig lidelse, utbytting og undertrykkelse settes av Skartveit ikke i sammenheng bibelske frihets-temaer og profetisk samfunnsrefs, men avvises på grunn av sin manglende åndelighet. Denne åndeligheten mener Skartveit å finne i den klassiske kristendommen.

Den klassiske kristendommen ser for Skartveit ut til å dreie seg om et verdenssyn der mennesket og Gud er evige og uforanderlige størrelser. Søken etter den absolutte moral, det Skartveit kaller «objektiv sannhet», er imidlertid ikke spesielt bibelsk. Snarere er det den tidlige kristendommens tillemping av begreper til fordel for sin tids idealer, den klassiske greske filosofien. Både de tidlige greske naturfilosofene og de ruvende skikkelsene til Platon og Aristoteles kan oppsummeres i spørsmålet fra deres bibelske representant Pilatus: «Hva er sannhet?» En slik leting etter objektive sannheter problematiseres imidlertid av Jesus, som ikke godtar moralske oppsummeringer, men som avviser fariseernes null-sum-moral til fordel for en langt mer kompleks påstand: Jeg er sannheten.

Sannheten i Jesu uttalelse er med andre ord ikke en «objektiv realitet» i det hele tatt, men ett akutt eksistensielt problem i kjernen av vår tilværelse: Hva er det å være? Ved å hevde, som Skartveit gjør, at det er «sannheten» som garanterer Jesu posisjon («Uten sannheten er Jesus Kristus en løgner»), gjør han seg ikke bare til talsmann for en umulig påstand ifølge grunnleggende kristendomskunnskap (Gud er uavhengig av og forut for alt, og trenger dermed ikke noen forutgående «sannhet»), han setter også opp et regnestykke der sannhet er en ting og Jesus noe annet.

Jesus Kristus er, i sin svakhet, kroppslighet, medfølelse, raseri, kjærlighet, lidelse, død, håp og verdighet, sannheten om våre evige, utopiske og guddommelige lengsler og vår begrensede og begredelige menneskelige virkelighet. Å anerkjenne dette tragiske paradokset, inkarnasjonen som den objektive sannhetens kollaps i en subjektiv erfaring, er å se sannheten om våre liv. I Skartveits greske perspektiv, med sin klart strukturerte treenighet og sine objektive sannhetsbegreper, blir inkarnasjonen en ugrei historisk glipp, der Guds evige uforanderlighet ved en feiltagelse lot seg nedfelle i et foranderlig og skjørt menneskeliv, underkastet døden og lidelsen. Løsningen blir å fornekte konsekvensene av inkarnasjonen og tviholde på et stabilt moralsk univers.

I møte med virkelighetens verden er filosofenes lengsel etter «objektive sannheter» nokså problematisk, noe Marx’ forsøksvis objektive forståelse av historiens røde tråder viser til fulle. Virkelighetens verden er full av mennesker, åndsvesener som «reflekterer over sin egen tilværelse uavhengig av hva det er et produkt av». Å møte åndsvesener med illusjonen om at noen besitter «objektive sannheter» er å avvise deres refleksjon. Jesus har ingen sannhet vi kan gripe, han er en sannhet vi lever våre liv i lys av.