Jesu siste dramatiske timer

Jesu siste døgn før han dør på korset er fullt av dramatikk. Vi har fulgt han time for time fra natt til fredag fram til han blir gravlagt, fredag kveld før sabbaten går inn.

Tors­dag kveld: Det siste mål­ti­det

Jeg im­po­ne­res av det vakre rom­met øverst på Sion­fjel­let øst for Hinnoms dal og by­de­len Jemin Moshe som jeg har gått til fots fra. Det er vir­ke­lig en flott sal Peter og Jo­han­n­es blir ledet til av man­nen med vann­kruk­ken. Ei­e­ren stil­ler ingen spørs­mål da de ber om å få se rom­met.

Han viser dem den store salen oven­på der det både er tep­per på stein­gul­vet og fullt av puter langs mur­veg­ge­ne. Her er det Jesus sier han har leng­tet så in­der­lig etter å spise påske­mål­ti­det sam­men med dem. Her er det han bry­ter brø­det og sen­der vin­be­ge­ret rundt.

Da de be­gyn­ner å krang­le om hvem som er størst blant dem, set­ter han tin­ge­ne på plass «Den størs­te av dere skal være som den mins­te, og le­de­ren skal være som en tje­ner.»

Luk. 22, 10-38

Natt til fre­dag: Jesus blir ar­res­tert

Nat­ten lig­ger tung og mørk over den store hagen med de eld­gam­le oli­ven­trær­ne. Noen av disse trær­ne kan fak­tisk ha stått her Jesu siste natt. Di­sip­le­ne kla­rer ikke å holde seg våkne, men sov­ner i den ru­gen­de still­he­ten. Len­ger inne i hagen kjem­per Jesus i bønn til sin Far. Lenge, lenge er han alene der i mør­ket. Han vet at døden er uunn­gåe­lig, li­ke­vel blir han fylt av red­sel. Godt at en engel fra him­me­len kom­mer og styr­ker han.

Da kam­pen er over og tem­pel­vak­te­ne kom­mer for å ar­res­te­re han, over­gir han seg uten kamp. «Dette er deres time, nå er det mør­ket som rår,» er hans milde svar. 

Luk. 22, 39-53

05:00: For­hø­ret for de re­li­giø­se le­der­ne

En­de­lig har eldste­rå­det, øvste­pres­te­ne og de skrift­lær­de fått tak i han. Det er fort­satt natt da han kas­tes i det dype fange­hul­let i huset til øvste­pres­ten, mens de ven­ter på at de høye her­rer skal stå opp. De førs­te lys­strå­ler av den nye dagen viser seg over Olje­ber­get i øst da Han om­si­der føres fram for Rådet. De vil vite om han vir­ke­lig mener at han er Mes­sias. Sva­ret de får, tol­ker de slik de ville: Nå har de hørt det av hans egen munn. Guds­be­spot­tel­sen må straf­fes med døden!

Luk. 22, 54-71

06:00: For­hø­ret for Pi­la­tus

Hva om disse mu­re­ne og gul­ve­ne i An­to­nia­bor­gen kunne tale? Bare de ro­mers­ke makt­ha­ver­ne kan avsi en døds­dom. Statt­hol­de­ren Pi­la­tus er ikke sær­lig in­ter­es­sert i de ville an­kla­ge­ne til de opp­his­se­de re­li­giø­se jø­de­ne. Jesus sva­rer ikke di­rek­te på Pi­la­tus sitt spørs­mål om han vir­ke­lig er jø­de­nes konge. Opp­gitt går statt­hol­de­ren ut til de ven­ten­de jø­de­ne og sier han fin­ner ingen grunn til å dømme denne man­nen for noe som helst. Men øvste­pres­te­ne hol­der på sitt og his­ser fol­ket opp som har sam­let seg.

Luk. 23, 1-5

06:30: For Her­odes

Pi­la­tus får nyss i at fan­gen er ga­li­le­er, let­tet sen­der han Jesus over til Her­odes, som også er i Je­ru­sa­lem i pås­ken. Her­odes har hørt mye om ham og har lenge øns­ket å få møte han. Men Jesus sva­rer ham ikke med et ord. Da be­gyn­ner Her­odes å spot­te han sam­men med sol­da­te­ne sine. Han fin­ner fram en sta­se­lig kappe som han leg­ger over Jesus og sen­der han til­ba­ke til Pi­la­tus. De to har vært fien­der, men fra denne dagen blir Her­odes og Pi­la­tus ven­ner.

Luk. 23, 6-12

07:00: Døds­dom­men

Stein­gul­vet er fort­satt in­takt der Jesus for annen gang møtte opp fram­for Pi­la­tus. Flere av stei­ne­ne har inn­ris­set spill som de ro­mers­ke sol­da­te­ne for­dri­ver tiden med. Her står han taus, mens fol­ket kre­ver med høye skrik at han skal kors­fes­tes, og skri­ket deres får over­ta­ket. Da fel­ler Pi­la­tus dom­men, det skal bli som de kre­ver. Men for å vise at han av­si­er dom­men mot sin vilje, vas­ker han hen­de­ne og er­klæ­rer han har ingen skyld i blo­det til denne man­nen.

Luk 23, 13-25; Matt. 27, 24-26

08:00: Døds­vei­en

Det er lite og in­gen­ting igjen av li­del­ses­vei­en Jesus måtte gå med kor­set mot ret­ter­ste­det. Ka­to­lik­ker og or­to­dok­se kir­ker har li­ke­vel mar­kert ste­der un­der­veis der de mener Jesus seg­net under byr­den. Pi­le­gri­mer fra hele ver­den går denne veien hver enes­te dag og min­nes, leser fra Bi­be­len, ber og syn­ger. En grup­pe ung­dom­mer bærer et kors mens de går samme veien som Jesus gikk. Alle stan­ser de ved ste­det der Simon fra Kyréne blir tvun­get til å gå bak Jesus og bære det tunge kor­set. I påske­uken er den tran­ge veien så full av folk at det er vans­ke­lig å ta seg fram. Slik det også er denne dagen: «En stor folke­meng­de fulg­te med, og mel­lom dem var det mange kvin­ner som jam­ret og gråt over han.»

Luk. 23, 26-32

09:00: Kors­fes­tel­sen på Hode­skalle­ste­det

Midt­østens størs­te ka­te­dral, Grav­kir­ken, har byg­get inne ret­ter­ste­det Gol­ga­ta. En bratt trapp rett innom den svære ho­ved­dør­en fører opp til høy­den med tre al­te­re og tre kors. Under al­te­ret i midt­en er det hull i gul­vet. Der står pi­le­gri­mer i kø for å knele og stik­ke hån­den ned og kjen­ne på ste­det der Jesu kors stod i følge tra­di­sjo­nen.

Klok­ken er bare ni på for­mid­da­gen da de kors­fes­ter ham. Pi­la­tus har fått laget en inn­skrift som fes­tes til kor­set der det står: «Kon­gen over jø­de­ne.» På hver side hen­ger de rø­ver­ne, en på han høyre og en på hans venst­re side.

I dag går mange pi­le­gri­mer grå­ten­de fra Gol­ga­ta etter å ha be­søkt ste­det...

Mark. 15, 22-28

10:00: Hånes og spot­tes

Mange mener Gol­ga­ta er øde­lagt av alt glit­te­ret og ly­se­ne som den gamle kir­ken har «pyn­tet» ste­det med. Noen ris­ter på hodet, andre skjøn­ner ikke vit­sen med Jesu død. Som det skjed­de den dagen for lenge, lenge siden: Øvste­pres­te­ne og de skrift­lær­de håner ham og sier han må være en svind­ler fordi han ikke er i stand til å frel­se seg selv. «La nå Mes­sias, Is­rael konge, stige ned fra kor­set, så vi kan se og tro!»

Mark. 15, 29-32

11:00: Rø­ver­ne på kor­set

I li­del­sens dyst­re mørke be­gyn­ner en av rø­ver­ne å spot­te Jesus. Da snak­ker den andre rø­ve­ren han til rette og spør om han ikke eier noen ære­frykt for Gud. «For oss er dom­men rett­fer­dig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe urett.»

Og rø­ve­ren ven­der seg til Jesus og ber han tenke på ham når han kom til him­me­len. Det blir rø­ve­rens red­ning. Jesus sva­rer nem­lig: «San­ne­lig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Pa­ra­dis.»

Luk. 23, 39-43

12:00: Det blir mørkt

Det er blitt mid­dags­ti­der, og li­ke­vel blir det mørkt over hele lan­det i tre timer. Solen lyser ikke len­ger. Inne i Grav­kir­ken er det også mørkt. Her i tus­mør­ket min­nes tro­en­de Jesu kamp på kor­set mot mør­kets mak­ter over men­nes­ke­ne.

Luk. 23, 44

13:00: Jesu ord til Maria

Midt i den gru­ful­le li­del­sen har Jesus om­sorg for sine nær­mes­te. På kor­set får han øye på sin mor og på Jo­han­n­es, den di­sip­pe­len han har kjær. Da sier han til sin mor: «Kvin­ne, der er din sønn.» Så sier han til di­sip­pe­len: «Der er din mor.» Fra den stund tar di­sip­pe­len henne hjem til seg.

Joh. 19, 26-27

14:00: Jesus tørs­ter

På kor­set er det guds­men­nes­ket som lider i vårt sted. Men han er fullt ut et men­nes­ke. Der­for sier han: «Jeg er tørst.» Det står et kar med vin­ed­dik der. Av den vinen fyl­ler de en svamp som de set­ter på en is­opstilk og hol­der opp til mun­nen hans.

Joh. 19, 28-29

15:00: Jesus dør

Rundt den ni­en­de timen er det slutt. Jesus roper med høy røst: «Elí, Elí, lama sa­bak­ta­ni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvor­for har du for­latt meg?» Og Jesus roper på nytt med høg røst og gir opp sin ånd.

Matt. 27, 46-50

Jord­skjel­vet

For men­nes­kers synd dør det full­kom­ne men­nes­ket Jesus på Gol­ga­ta, og Gud er for­nøyd med sitt offer. For­hen­get i tem­pel­et rev­ner i to, oven­fra og helt ned. Jor­den skjel­ver, og fjel­le­ne ris­ter. Gra­ve­ne åpner seg, og krop­pe­ne til mange hel­li­ge som var døde, står opp fra de døde.

Matt. 27, 51-52

Spy­det i siden

Til og med noen av de ro­mers­ke sol­da­te­ne fal­ler på kne og kom­mer til tro på Jesus. Andre sol­da­ter knu­ser be­ne­ne på rø­ver­ne som er kors­fes­tet sam­men med ham. Da de kom­mer til Jesus, ser de at han alt er død, og de knu­ser ikke hans ben. Men en av sol­da­te­ne stik­ker han i siden med et spyd, og straks ren­ner det ut blod og vann.

Joh. 19, 32-34

16:00: Jesus blir grav­lagt

I den store Grav­kir­ken fin­nes også ste­det der tra­di­sjo­nen sier at Jesus blir grav­lagt. Køen er lang av pi­le­gri­mer fra fjern og nær som vil inn i grav­kam­me­ret og se ste­det der han ble lagt. Da Jesus døde, var dette en hage med en ny grav som ingen enda var lagt i. Der leg­ger de Jesus, fordi det er helge­af­ten hos jø­de­ne og gra­ven er så nær.

Joh. 19, 41-42

Der­med sen­ker helge­fre­den seg over Je­ru­sa­lem. En dir­ren­de still­het fyl­ler Den hel­li­ge stad. Him­mel og jord hol­der pus­ten, men­nes­ke­ne ven­ter og er på vakt. Vil man­nen fra Na­sa­ret klare å hamle opp med de mek­ti­ge døds­rike­mak­te­ne også...