Jesu nye kjærlighetsbud

Jeg kan huske da The Beatles i 1967 i en direkte tv-sending til det meste av den vestlige verden fremførte sangen: «All you need is love». I kjølvannet av dette fulgte blant annet «Flower Power»-bevegelsen, og hippie-sloganet: «Make love, not war». Men når kjærligheten slik blir gjort til en form for politisk budskap, så verdsliggjøres den.

I den oppsatte Dnk-preketeksten for denne 4. søndag i påsketiden (Johs. 13:30-35) gir Jesus disiplene sine “et nytt bud” om å elske hverandre; men Odd Sverre Hove hevder i Prekenhåndboka i Dagen 20/4 at det i virkeligheten ikke er tale om et nytt bud. Dette fordi han mener det er tale om det samme nestekjærlighetsbudet som vi finner i 3. Mos. 19:18b, og som Jesus selv hadde vist til flere ganger under sitt offentlige virke (Mark. 12:31 m.fl.st.). Hove viser også til at apostelen Johannes selv i 1. Joh. 2:7f “betoner at budet strengt tatt ikke er nytt”.

Men ifølge alle kommentarene til 1. Joh. som jeg har konsultert, så viser Johannes i 2:7 til den forkynnelse av kjærlighetsbudet som hans lesere hadde hørt helt ifra starten av kristenlivet deres. Han vil dermed understreke, at det bud han skriver til dem om nå på ingen måte er noe nytt i forhold til den forkynnelse de hadde hørt tidligere. Men “likevel er det et nytt bud” skriver han så i 2:8, fordi ”det er sant i ham og i dere”. Det nye består altså i at Jesus Kristus har brakt Guds rike nær, dels ved selv å oppfylle kjærlighetsbudet, og dels ved nå å virke dets oppfyllelse i den innbyrdes kjærligheten mellom hans disipler.

Det samme forholdet finner vi i Johs. 13:34-35. Budet Jesus her gir sine disipler kaller han ”et nytt bud”, dels fordi det har sitt forbilde og utspring i Jesu egen kjærlighet til sine disipler (jf. Johs. 13:1b), og dels fordi det er tale om kjærligheten til “troens egne folk” (Gal. 6:10b; sml. 2. Pet. 1:7, der “broderkjærligheten” likeledes er overordnet “kjærlighet til alle”).

Jeg kan huske da The Beatles i 1967 i en direkte tv-sending til det meste av den vestlige verden fremførte sangen: «All you need is love». I kjølvannet av dette fulgte blant annet «Flower Power»-bevegelsen, og hippie-sloganet: «Make love, not war». Men når kjærligheten slik blir gjort til en form for politisk budskap, så verdsliggjøres den – ikke minst fordi man sammenblander begrepet «eros» – den naturlige tiltrekningen mellom de to kjønnene – med begrepet «agape», den uselviske kjærligheten, som er beskrevet i 1. Kor. 13:4-6:

«Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt.»

Denne «agape»-kjærligheten er imidlertid ifølge Skriften en Åndens frukt, ja, den fremste av alle Åndens frukter: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet» (Gal. 5:22). Og slik som frelsen er en gave vi ikke selv kan rose oss av, slik kan ingen av oss heller rose seg av de «Åndens frukter» vi som Kristus-troende måtte bære i vårt liv.

For som Jesus sa i lignelsen om vintreet og grenene, så kan ikke «grenen» bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet; og slik kan heller ikke vi som Jesu disipler bære frukt uten ved å forbli i Jesus og hans kjærlighet og nåde (jf. Johs. 15:1ff).