«Jeg er Guds favoritt»?
Påstanden har vokst fram fra en økende erkjennelse av at mange mennesker – selv kristne – sliter med å oppleve seg selv som elsket av Gud.
Ovennevnte sitat er en av de mest populære sitater hos den karismatiske delen av norsk kristenhet for tiden – og man legger selvsagt til «Det er du også!» om sin neste.
Påstanden har vokst fram fra en økende erkjennelse av at mange mennesker – selv kristne – sliter med å oppleve seg selv som elsket av Gud.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er skrikende mangel på sunn og sann selvtillit, og alt for mange sliter for å bevise sin «personlige verdi»; strever og strever for å utkonkurrere hverandre i vellykkethet = verdifullhet.
Og så forsøker sjelesørgerne å avhjelpe elendigheten; Vi må hjelpe folk med å få tak i den viktigste av alle sannheter: Gud elsker oss!
Det er sannheten, og Sannheten skal som kjent sette oss fri. Den personen som har bevist for oss at Han er den personifiserte Sannhet ved å gi livet Sitt i bytte for mitt – av bare Nåde – Han er selve Sannheten og tilbyr seg å være min elskende venn.
Så langt er alt vel. Jeg får bare ikke helt tak i det. Men: Er det sant at jeg er Guds favoritt? Selve ordet betyr som kjent «å være den foretrukne».
Er dette sannhet, da? I mine ører låter det som om jeg prøver å overbevise meg selv om en sannhet ved hjelp av en løgn. Og det ved å gi næring til mitt allerede overutviklede konkurranseinstinkt og min dårlig skjulte selvhevdelse? Jeg undres hva Fader, Sønn og Hellig Ånd synes om det – og skulle jeg nå virkelig tro på min egen proklamasjon?
Hva slags gudsbilde og himmelsk Far har jeg da skapt meg?
Jeg synes jeg hører Faderen: «Jeg skapte menneskene slik de skulle være, men de har mye underlig for seg…»
Eller i mer moderne oversettelse: «Sannelig, bare dette har jeg funnet; At Gud gjorde mennesket oppriktig, men de har tenkt ut så mange planer.» Forkynneren 7;29.
