«Jeg beklager»

Statsminister Erna Solberg gir ytterst sjelden klare og utvetydige beklagelser. Her gjorde hun altså det.

Tirsdag kveld ble pressen hastig innkalt til møte med statsministeren. Bakteppet var Molde-ordfører Torgeir Dahls uttalelser om smittevern og smittespredning i Oslo, og opplysningen om at statssekretær Peder W. Egseth ved Statsministerens kontor hadde hatt flere samtaler med Dahl om saken.

Blant annet hadde Egseth formidlet kontakt mellom Dahl og VG. Statsministeren fortalte at hun tidligere samme dag hadde hatt en grundig prat med Egseth, og konstaterte at han her hadde opptrådt på en annen måte enn det regjeringens strategi tilsier.

Det er rimelig at regjeringen ønsker å unngå konflikter mellom by og land, ikke minst når det gjelder fordeling av vaksiner. Samtidig er vi i et valgår, og flere stortingsvedtak den senere tiden bærer preg av det. Blant annet enigheten om lavere fergepriser.

I pandemihåndteringen er Oslos byrådsleder Raymond Johansen mer eller mindre den eneste sentrale lokale folkevalgte som har ytret kritikk mot deler av regjeringens strategi. Vi kan ikke se bort fra at dette også handler om politikk. Derfor går det an å forstå at en av statsministerens medarbeidere ønsker å bidra til at Ap ikke får være alene om politiske markeringer på et særlig vanskelig saksfelt.

Men denne gangen kom det altså galt ut. Og Erna Solberg fortalte på pressekonferansen tirsdag at hun selv hadde ringt Raymond Johansen for å beklage statssekretærens inngripen. Det er ikke hver dag vi hører om slike samtaler mellom statsministeren og en lokalpolitiker.

Mangeårig politisk kommentator Aslak Bonde skriver enkelt og klart i Morgenbladet at «Statsminister Erna Solberg gir ytterst sjelden klare og utvetydige beklagelser.» Her gjorde hun altså det. Da har hun antakelig vurdert beklagelsen som helt nødvendig.

Under pressekonferansen fikk Solberg også spørsmål om sin egen håndtering, og hvorvidt hun hadde bidratt til å gjøre strategien tilstrekkelig klar for sine medarbeidere. Det var ingen selvkritikk å spore hos statsministeren. I og for seg er ikke det overraskende.

Aslak Bondes analyse kunne vært overført til flere politiske ledere. Det å beklage sitter langt inne. Ap-leder Jonas Gahr Støre strør heller ikke om seg med offentlige beklagelser. Erna Solberg har rett i at det er en menneskelig faktor her. Den kommer ikke til å forsvinne. Derfor kommer slike feil til å skje igjen. Og derfor burde terskelen for å beklage være lavere.

Det kan virke som uttrykk for svakhet eller sårbarhet når høyt profilerte ledere beklager ting de har sagt eller gjort. I parlamentarisk sammenheng er ordet «beklager» ofte forbundet med at noen går av. Men det å innrømme at man har trått feil, skulle være et uttrykk for styrke snarere enn svakhet.

I en tid hvor de digitale sporene kan komme til å følge oss lenge, kan det være forståelig at politikere frykter de langsiktige konsekvensene av å beklage ting. I så fall er det ikke bare et problem for politikerne, men også for velgerne. Hvis politikere mister støtte ved å beklage når det er berettiget, er det et problem for flere enn politikerne.

I kristen sammenheng er det å bekjenne sine synder en sentral dyd. Det baner vei for forsoning. I dette ligger også en erkjennelse av at ingen av oss er feilfrie. I kunsten å beklage blir vi neppe utlært.