Ja, det er tid for regnskap

Jeg oppfatter det slik at PDK i en tilsvarende situasjon ville ha valgt å ikke inngå i noe samarbeid med Ap og Venstre. 

«Tid for regnskap» skriver Tomas Moltu i PDK i Dagen 22. august og retter kritikk mot Kristelig Folkeparti (KrF) i Bergen.

Moltu kritiserer tilsynelatende Bergen KrF for at vi i perioden 2015-2019 har væt i byrådssamarbeid med Arbeiderpartiet (Ap) og Venstre, og han kritiserer KrF for vår stemmegivning i noen enkeltsaker som trekkes frem.

Verdien av et godt regnskap skal aldri undervurderes. Et godt regnskap er et verdifullt styringsverktøy, men forutsetningen er at tallene som settes inn i regnskapet ikke er feil, eller at man ikke er selektiv med hvilke plusser og minuser som man velger. Moltus KrF-regnskap er i beste fall selektivt, og da går det også gale når sluttsummen skal avgjøres.

Valget i 2015 var historisk godt for Ap og svært dårlig for Høyre. Det fantes ingen mulige flertallsalternativer på høyresiden i Bergen, og da selv om sentrumspartiene skulle vært inkludert. Ap på sin side hadde valgmuligheter. De kunne danne flertall sammen med for eksempel SV og MDG, men de kunne også danne flertall med KrF og Venstre. De valgte det siste.

KrF er av den oppfatning at et byråd som inkluderer KrF er bedre enn et byråd som ikke inkluderer KrF. Vi hadde derfor ikke vanskeligheter med å gå inn i et forpliktende byrådssamarbeid etter at en god byrådsplattform var blitt fremforhandlet.

Jeg oppfatter det slik at PDK i en tilsvarende situasjon ville ha valgt å ikke inngå i noe samarbeid med Ap og Venstre.

Det er selvsagt greit nok, men da må det og inntas i regnskapet at PDK og partiets velgere i ettertid ville ha stått igjen uten politisk gjennomslag i en eneste sak av betydning.

De tre fra KrF som fremforhandlet samarbeidsavtalen med Ap og Venstre var for øvrig Terje W. Gilje, Dag-Inge Ulstein og Marita Moltu. Sistnevnte nå førstekandidat for PDK. Samarbeidsavtalen sikret KrF gjennomslag i en rekke viktige saker for KrF, og vi fikk to byråder og en varaordfører. At KrF senere mistet varaordføreren da Marita Moltu meldte seg ut er for så vidt en annen sak som jeg ikke går videre inn på her.

For KrF er ikke posisjonene viktig i seg selv. Vi tenker likevel at KrF har en unik stemme i norsk politikk, og dersom våre plasser blir stående tomme så vil det være veldig merkbart. Kanskje vil partiets betydning først gå opp for en del dersom vi skulle komme i en situasjon der vi en dag ikke er der lenger?

I inneværende periode er jeg glad for at KrF har kunnet bidra til tilskudd til en rekke ulike frivillige og ideelle lag og organisasjoner.

KrF har vært med på å sikre flere diakoner, ideell drift av Siljuslåtten sykehjem, fjernet dagsenterkøen for utviklingshemmede, fått vedtatt et boligløft for psykisk utviklingshemmede, fått i gang samlivskurs for førstegangsfødende, opprettet en egen handlingsplan mot menneskehandel, gitt rett til åndelig omsorg for eldre innenfor eldreomsorgen, fått på plass et faglighets- og tillitsløft i hjemmetjenestene, sikret lærlingeplassgaranti, arbeidet aktivt for tiltak for bedret psykisk helse samt bidratt til økt bemanning i barnevernet og på sykehjemmene for å nevne noe.

En aktiv klima- og miljøpolitikk har medført at byluften i Bergen er bedre enn på lenge og økonomistyringen har vært god.

Det har vært mange «plusstall» i KrF-regnskapet i denne perioden, men selvsagt har det også vært noen «minustall». Moltu påpeker noen av de sistnevnte. Vi har måttet inngå noen kompromisser knyttet til de såkalte «regnbuesakene». Det skal likevel påpekes at da «regnbueplanen» ble behandlet i bystyret, fremmet vi noen egne merknader som ble nedstemt av samtlige andre partier i bystyret.

Vi hadde innvendinger mot å åpne for mer enn to kjønn, vi hadde innvendinger mot pengestøtte til Pride, og vi ønsket at kommunen skulle utvise sensitivitet i møte med at byens innbyggere har ulike oppfatninger i spørsmål knyttet til seksualitet og samliv. Tiltak som skal motvirke mobbing og trakassering av LHBTI-personer har vi imidlertid selvsagt aldri vært motstander av å støtte.

Samarbeidsavtalen som de tre nevnte fremforhandlet og signerte på vegne av KrF inkluderte også noen kompromisser på rusfeltet. Sprøyterom og tilbud om kontrollert røyking av heroin har eksempelvis aldri vært KrFs politikk.

Kompromisset ga oss imidlertid mulighet for å kunne satse også på samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner i rusarbeidet, et samarbeid som dessverre ikke er selvsagt for alle andre partier i bystyret.

De aller fleste regnskap inneholder både plusstall og minustall. Det er nok kun i en drømmeverden at minustallene er vekke og at alt er sånn som vi skulle ønske at det var. Det samme gjelder ikke minst i politikkens verden. KrF fikk en oppslutning på 6 prosent ved sist valg i Bergen. Det var brukbart, men det var ikke flertall.

Når de samlede plussene og minusene regnes sammen tenker vi at vi kan avlevere et godt regnskap til våre velgere, og vi har også mye vi vil utrette de neste fire årene. Når regnskapet skal gjøres opp tenker vi også at det eksisterende byrådssamarbeidet i sum har fungert så bra, at det er et samarbeid vi om mulig vil fortsette med etter valget.

KrFs innflytelse i Bergenspolitikken avhenger av hvor mange som faktisk stemmer på oss. Når valgregnskapet skal gjøres opp teller hver eneste stemme. Hvis du vil ha mer KrF-politikk må du stemme KrF seinest på valgdagen 9. september.