Israel og USA etter valget

President Barack Obama sa 14. september etter å ha avsluttet forhandlingene med statsminister Benjamin Netanyahu om militæravtalen med Israel at «det var den største forsvarspakke som USA i fredstid noen gang har tilbudt et land».

Den vil sette Israel i stand til å forsvare seg, men, tilføyer han, «Israels ‹langtidssikkerhet› kan bare oppnås ved at en uavhengig og levedyktig stat, ‹Palestina›, blir opprettet». Gulroten som Netanyahu ble tilbudt var en økonomisk gavepakke på 3,8 milliarder dollar hvert år, fra 2018 frem til 2028. Gulroten hadde imidlertid en vond bismak, som ikke alle merket seg. Den kan bli en varm potet for verdenssamfunnet etter presidentvalget.

En ny demokratisk administrasjon i USA med Hillary Clinton i spissen vil trolig følge opp denne avtalen, mens Donald Trump har uttalt at han ikke vil presse Israel til å inngå en avtale med palestinerne som truer landets eksistens. For Israel står derfor mye på spill når velgerne går til valglokalene «med bind for nesen» tirsdag 8. november. Tostatsløsningen, som Obama nevnte, kan ingen israelsk regjering gå inn for på grunn av fem forhold, som har blitt gjort rede for nedenunder.

Liberale israelere, både på den politiske venstre- og høyreside regnet lenge med at jødiske nybyggere og arabiske jihadister bare var marginale ekstremistiske grupper, og at tilhengerne av tostatsløsningen ville få overtaket og greie å overtale den gjennomsnittlige, pragmatiske israeler og palestiner til å støtte dem i fremtidige valg. Arbeiderpartiet i Israel med Peres i spissen så ­etter Oslo-avtalene i 1990-årene for seg en lysende politisk fremtid. De trodde denne løsningen var den eneste rasjonelle vei fremover, inntil Ariel Sharons fatale feilgrep i 2005 da han beordret alle jøder ut av Gaza.

Det ble et politisk vannskille i Israel i spørsmålet om støtte til tostatsløsningen. Den politiske venstresiden holdt lenge fast på denne politiske drømmen, men nå har også den innsett at planen er død. Ikke på grunn av at høyresiden har vært i stand til å fremme sitt syn ved å hjernevaske israelerne med sin ideologi og skremselspropaganda. Nei, det er heller fordi de fleste israelere har blitt desillusjonert av tostatsløsningen på grunn av et sammentreff av begivenheter og realiteter, som har gjort konseptet praktisk talt umulig og med minimal politisk oppslutning.

1. Evakueringen av Gaza viste at fredsformularet «land for fred» ikke holdt hva det lovet, for den førte til terrorkrig i stedet for fred. Det ble tre kriger i løpet av seks år, og den neste er kanskje nær forestående. Den gjennomsnittlige israeler ser på Gaza-eksperimentet som et empirisk bevis både på fadesen med trylleformularen «land for fred» – og tostatsløsningen.

2. Den arabiske våren som sporløst forsvant, har overbevist et flertall av israelere at de i dag ikke kan inngå en avtale med en moderat palestinsk leder for i morgen kan de våkne opp med en hodeløs moderat motpart og en hel gjeng med jihadister på den andre siden av forhandlingsbordet, ISIS, Hamas eller Al-Nusra-fronten. Det eneste som er stabilt i den arabiske verden akkurat nå er ustabiliteten. De fleste israelere vil ikke ta sjansen på å få ISIS som sin nærmeste nabo.

3. Mahmoud Abbas, en såkalt moderat leder, har gjort alt annet enn å gjenskape troen på fredsprosessen ved sin giftige propaganda, for eksempel hans bemerkning om at rabbier hadde forgiftet palestinske brønner. (Hørt det før?) Abbas har gjort alt som står i hans makt for å ta fra israelerne troen på forsoningspolitikken. Og han har lykkes.

4. Den gjennomsnittlige israeler tror ikke at Obama-administrasjonen arbeider for Israels livsviktige interesser, og har mistet troen på at USA vil støtte Israel i tykt og tynt, som de ofte har gjort tidligere, Etter inngåelsen av Iran-avtalen kan ingen garantere en ny «land for fred-avtale» hvis den bli tilbudt Israel, i hvert fall ikke USA med en nyvalgt demokratisk president.

5. Suksessen med nybygger-bevegelsen, som i henhold til blant annet Oslo-avtalenes bestemmelser har maktet å befolke Judea og Samaria med cirka 700.000 jødiske nybyggere, har skapt varige forandringer på bakken, mest iøynefallende ved å anlegge byer som Maaleh Adumim og Ariel og ved å vedlikeholde det jødiske nærværet i Hebron og Bet El. De fleste israelere forstår at det har blitt umulig «å rive disse opp», slik Sharon gjorde med nybyggerne i Gaza.

På grunn av disse åpenbare grunner er tostatsløsningen som et praktisk prosjekt, lagt død. Kursendringen har manifestert seg personlig i statsminister Benjamin Netanyahu, som fremdeles kan tillate seg å idealisere tostats-paradigmet, selv om også han har innsett at den ikke lenger er praktisk gjennomførbar.

I et intervju med NBCs Andrea Mitchell like etter valgseieren i 2015 sa Netanyahu: Jeg har ikke forandret min politikk, og jeg har ikke gått fra noe av det jeg sa i talen min på Bar-Ilan Universitetet for seks år siden, da jeg åpent gikk inn for en demilitarisert palestinsk stat, hvis den var villig til åpent å anerkjenne eksistensen av en jødisk stat... Den palestinske leder nekter imidlertid å anerkjenne en jødisk stat og har inngått en pakt med Hamas, som tvert imot oppmuntrer til å ødelegge den jødiske stat. Ethvert territorium som lovlige myndigheter i Midtøsten har oppgitt blir umiddelbart overtatt av islamske styrker … Det vil jeg ikke være med på. Jeg ønsker en stabil, fredfull tostatsløsning, men for å realisere denne løsningen er det nødvendig at de politiske omstendighetene blir endret.

Inntil president Obamas tale 14. september 2016 har omstendighetene ikke blitt endret. Det kan de riktignok bli etter innsettelsen av ny president i j­anuar 2017.