Israel, menigheten og det allmenne prestedømme

I sitt første allmenne brev trekker apostelen Peter linjene tilbake til Sinaifjellet, og skriver om det vi i ettertid kaller for det allmenne prestedømme. Ordene hans har påvirket hvordan vi tenker om hele det kristne livet.

Etter at Gud førte israelsfolket ut av Egypt, og gjennom Rødehavet, ble kursen satt sørover og de slo leir ved foten av Sinaifjellet. Gjennom sin tjener, Moses, åpenbarte Gud hva som skulle skje: «Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg. Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» Med det samme Moses hadde lagt disse ordene frem for folkets eldste, svarte de enstemmig: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.»

Mange hundre år senere skriver apostelen Peter sitt brev til «de utvalgte som lever som fremmede, spredt rundt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia». Mottakerne har en felles kristen tro, men ellers er de både jøder og ikke-jøder.

I andre kapittel snakker Peter om det viktigste løftet som ble gitt til jødene: Løftet om Messias, som nå er gått i oppfyllelse. Det viser seg imidlertid at mange av jødene ikke tror på oppfyllelsen. De som burde ha gjenkjent Messias og tatt imot ham med glede, har i stedet vraket ham. Resultatet er frafall: «Fordi de ikke var lydige mot Ordet, snubler de». Jesus uttrykker tanken med lignende ord i Matt 21:42ff, og det samme gjør Paulus i Rom 11.

Når Peter har sagt dette, vender han seg til sine lesere: Dem som har tatt imot Kristus. Ordvalget er neppe tilfeldig: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk. Dere som før ikke fant barmhjertighet har nå funnet barmhjertighet.»

Uttrykkene som beskrev jødene, Guds folk, beskriver nå noe som er enda større: Hele Guds folk. Ikke bare jødene, men også hedningene, som er blitt innlemmet i Guds folk: «Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk».

Det allmenne prestedømme

Når alle troende nå omtales som et kongelig presteskap, så skjer det i fortsettelse av at Israelittene omtales som et kongerike av prester. Først og fremst innebærer det at alle troende regnes som Abrahams barn, og som del av Guds folk. (sml. Gal 3:6-9) Videre betyr det at de har uhindret adgang til Faderen, ikke gjennom et bygg i Jerusalem, men i vår frelser Jesus Kristus.

Samtidig er det viktig å understreke at det allmenne prestedømme ikke er en fortsettelse av det aronittiske prestedømme. Det har sin fortsettelse i Kristus alene. Han er på en og samme gang både yppersteprest og selve offergaven. Han gikk inn i den himmelske helligdom og bar fram sitt eget kjøtt og blod til soning for våre synder – en gang for alle. På den måten er det altså bare Kristus som er prest, og de kristne har adgang til ham.

Men alle troende kan ofre sin takk, sin lovsang og sine bønner til Gud, uten annen mellommann. Ja, i det allmenne prestedømme kan vi tjene som prester i alle typer arbeid og oppgaver. Gud gir oss vårt daglige brød gjennom bakerens og handelsmannens tjeneste, helbreder gjennom helsearbeiderens tjeneste, beskytter oss gjennom militærets og politiets tjenester og skaper nytt liv gjennom foreldrenes tjeneste. For den troende er alt dette prestetjeneste for Gud. Gene Edward Veith Jr. uttrykker det fint i sin bok, God at work: «Det allmenne prestedømme gjør ikke alle til kirkelige arbeidere, men det gjør alle typer arbeid til et hellig kall.» Og i alle disse oppgavene gis det anledninger til å vitne om vår frelser.

Det pastorale embete

Til slutt må vi også si at dette ikke er noen avvisning av det pastorale embetet – tvert imot. Gud bruker fortsatt fysiske midler til å gi oss frelsen. Troen gis gjennom nådens midler, som også nytt liv, helbredelser, daglig brød osv. gis gjennom fysiske midler. Derfor har Gud kallet menn til å være hyrder i menigheten.

De er ikke mellommenn i samme forstand som prestene i tabernakelet. De gjør ingen offertjeneste for Herren. De har ingen rolle i soningen av andres synder, eller engang sine egne. Nei, men de har fått oppgaven med å være formidlere av Guds nåde. De skal være ordets tjenere, og forkynne både lov og evangelium: På den ene siden generelt for hele forsamlingen, og på den andre siden også spesifikt og konkret til enkeltmennesker i konkrete situasjoner. Gjennom deres munn og deres tjeneste gjør Gud sin frelsende gjerning i forkynnelsen, dåpen og Herrens nattverd.

Slik skal de peke på den eneste frelsesplanen som Gud noen gang har hatt: Jesus Kristus.