Islamskeptiske KrF-velgere

En meningsmåling før helgen viste at et flertall av KrFs velgere ønsker et forbud mot å bygge minareter i Norge. 53 prosent av de som stemmer på Dagfinn Høybråtens parti sier nei til muslimske bønnetårn. Sammen med FrP er KrF det eneste partiet som har et flertall blant sine velgere som ikke ønsker minareter på norsk jord.
Målingen, som Norfakta har utført for Klassekampen, viser at det samlet sett er en knapp overvekt i folket som er imot et slikt forbud. 54 prosent av de spurte sier nei til forbud, mens 46 prosent av dem som har gjort seg opp en mening er for.
I denne avisen støtter vi ikke et minaretforbud. Anledningen til fritt å kunne oppføre gudshus er en viktig del av religionsfriheten. Den rettigheten kan vi ikke se at det finnes noe prutningsmonn på. Og den må gjelde for alle uansett trosbekjennelse.
Men målingen gir oss likevel et interessant, tankevekkende og kanskje også ganske overraskende inntrykk av tilstanden i KrF.
For tallenes tale er klar. I dette spørsmålet er partiledelsen i utakt med sine egne velgerne. Eller man kan eventuelt si at det er velgerne som er i utakt med partiledelsen.
Uansett hvordan man velger å formulere det, så tegner denne målingen et bilde av en velgerbase som er langt mer islamkritisk enn det partiledelsen har forstått. Og sikkert også langt mer enn det Høybråten, Hansen og Eriksen liker å tenke på.
Vi må huske at nei til minareter er et ganske radikalt forslag. Ingen Stortingspartier i Norge - heller ikke FrP - går idag inn for et forbud mot disse bønnetårnene. Likevel får altså forslaget flertall blant KrF-velgerne.
For partiets ledelse kan det kanskje være klokt å grunne litt på hva resultatet hadde blitt dersom man hadde stilt et litt «mildere» spørsmål. For eksempel: «Frykter du en økt islamisering av Norge?». Da er det ikke utenkelig at antallet kunne ha nådd opp til 60-70 prosent. Det er i hvert fall vårt tips.
Situasjonen er altså den at KrF har det nest mest islamskeptiske velgergrunnlaget blant norske partier. Bare FrP-velgerne ser ut til å være mer kritiske til islamisering enn KrF-erne.
Dette engasjementet mot den negative påvirkningen som islamisme og radikal islam kan få på det norske samfunn, reflekteres imidlertid overhode ikke i partiets program. Og saken frontes definitivt ikke av KrFs ledelse.
Partiet oppfattes nok snarere av mange som et av de mest islamvennlige i Norge. Og nå kommer også kravet om å oppheve den kristne bekjennelsesparagrafen så Ali Kahn og andre muslimske trosbekjennere kan få tillitsverv i parti.
Vi har forståelse for at det finnes mange dilemmaer i denne saken for KrF-ledelsen. Et ansvarlig politisk parti er nødt til å trå varsomt i slike spørsmål. Vi skal derfor ikke komme med altfor vidtrekkende råd til hva man skal gjøre med denne interessekonflikten mellom velgere og partiledelse.
Foreløpig vil vi nøye oss med å påpeke dette fenomenet. Og så vil vi legge til at ingen partier gjør klokt i å neglisjere det ens egne velgere er opptatt av. Spesielt ikke dersom man allerede i utgangspunktet sliter med oppslutningen.