Internatet – en skole i skolen

Internatskolene har den siste tiden uforskyldt kommet i fokus på grunn av et merverdiavgiftsfritak de har hatt i elleve år, og som skattemyndighetene nå vil ta fra dem.

Bare for å slå det fast med en gang; internat er noe langt mer enn et hybelhus. Internatet er en skole i skolen. Her lærer man seg å måtte ta hensyn til andre på en helt spesiell måte. Bare det å måtte bo to stk. på samme rom, slik det er vanligst å bo første året hos oss, er for svært mange en ny og utfordrende opplevelse.

Det er godt når man som 16-åring velger å flytte hjemmefra å ha noen å dele savn og gleder med slik man kan når man alltid har noen rundt seg. Det er fantastisk når kjemien stemmer med den man skal dele rom med, og det er utfordrende og lærerikt når det ikke går like knirkefritt.

Internatskolene satser store ressurser hvert år på å skape et så trygt og trivelig bomiljø som mulig. Dette gjør vi for å gjøre overgangen fra hjemmeboer til selvstendig hybelboer og student så lett som mulig. For å ivareta elevenes behov har vi ansatt internatledere med ansvar for trivsel, renhold og tilsyn med syke. Her må elevene lære å ta hensyn, og de må delta på dugnad med kjøkkenvakter og vask av fellesområder for å holde kostnadene nede og trivselen oppe. Dette er en svært nyttig kunnskap med tanke på et liv som student og senere som voksen.

I tillegg til internatleder har skolen tilsatt ungdomsarbeider og miljøarbeidere som arbeider kontinuerlig med å tilrettelegge for aktiviteter som skal skape trivsel og samhold mellom elevene. På denne måten blir elvenes åndelige og sosiale behov tatt på alvor, og i tillegg er det alltid en voksen til stede i miljøet. Ansatte på kjøkkenet sørger for at elevene får servert fire næringsrike og varierte måltider for dagen.

Matsalen er ett minutts gange fra senga, og skolen er ett minutts gange fra spisesalen. Skoleskyss er overflødig, og miljøgevinsten av minimale transportkostnader og felles måltider er formidabel. Øvingsrom og gymsal står tilgjengelig for elevene fra morgen til kveld hver dag, noe som gir unike muligheter for alle som vil satse og bli gode på samspill med andre.

Som om ikke det var nok, stiller størsteparten av de ansatte på skolen opp på en kjempedugnad i form av tilsyn i internatet. Det vil si at de fra skoledagens slutt til neste morgen har tilsyn og ansvar for elevenes ve og vel. Dette innebærer måltidsfellesskap til middag, kvelds og frokost, aktivitetsfellesskap på kveldstid, leksehjelp hvis noen ber om det og sovende nattevakt på skolen.

For å få regnskapene til å balansere og for å realisere ønsket om å gi unge mennesker et åndelig hjem i noen av de viktigste årene i deres liv, er misjonsfolket, skolens støttespillere og foreldre med og gir gaver i millionklassen hvert år til mange av skolene. Og mens andre russ kan bruke opp mot én million på en russebuss og en russefeiring som varer i tre uker, samler russen ved de kristne videregående skolene inn ca. 10 millioner i året til bistandsprosjekter verden over.

De første som skjønte at dette var et år – for vår del tre år – for modning og selvstendiggjøring, var folkehøyskolene. De fikk politikerne med på laget, fikk sin egen lov, og klarte med det å sikre seg statstilskudd både til skoledrift og internatdrift. Flere av de kristne videregående internatskolene er tidligere folkehøyskoler som driver videre i samme ånd og med de samme visjoner.

Forskjellen er den at vi som videregående skoler bare har 85 prosent tilskudd til skoledrift og 0 prosent tilskudd til internatdrift. Og som om ikke det var urettferdig nok, vil nå skattemyndighetene frata oss refusjon av merverdiavgift knyttet til internatet. De vil altså svare på manglende finansiering med skattlegging. Hvor er logikken i det?

Internatdrift er ikke butikk for de kristne videregående skolene. Det er et underskuddsforetak. Det krever stor grad av dugnad, egenbetaling og gaver for å få til å gå i balanse. Internatdrift er en viktig del av målsetningen med å gi ungdommer et åndelig hjem i en viktig fase i livet, og for de aller fleste internatskolene en dyd av nødvendighet for vår blotte eksistens.

Mange av skolene ville aldri ha eksistert uten internatet. Internatdrift er Dugnads-Norge på sitt beste. Det offentlige burde vise sin takknemlighet til de kristne internatskolene ved å gi dem fullfinansiering av skoledriften og delfinansiering av internatdriften. Frafallet fra våre skoler er forsvinnende lite, og ingen går gjennom tre år på en internatskole uten å bli sett og hjulpet videre i systemet dersom de trenger faglig hjelp av andre.

Helsesøster, BUP, psykologer og leger er en del av det eksterne hjelpeapparatet også for elever på kristne friskoler. I det hjelpekorpset bør også politikere og skattemyndigheter melde seg inn! Velkommen skal dere være!