Inspirerende pionérmisjon
«Han kan frelse oss fra vreden som kommer. Han gikk i døden for syndene våre» (Apg 17,3; 1Tess 1,10).
I ti dager vil jeg prøve å gi dere glimt fra Tessalonika.
Det som sies om vekkelsen der, og det som sies til dem i ettertid, er mer enn misjonshistorie. Det er åpenbaring fra Gud – gitt oss fra aposteltiden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi begynner i Apg 17. Paulus, Silas og Timoteus er kommet til byen. To av dem har sår på ryggen. Kanskje har sårene ennå ikke grodd. Men Gud gir frimodighet (1Tess 2,2), og strategien er klar: «For jøde først og så for greker.»
De oppsøker synagogen og lar påskebudskapet lyde – omtrent slik: «Skriftens ord om den lidende og opphøyde Messias er oppfylt. Han kan frelse oss fra vreden som kommer. Han gikk i døden for syndene våre» (Apg 17,3; 1Tess 1,10).
Det ble vekkelse. Sabbat etter sabbat kom folk for å høre. Mange kom til tro, både jøder og grekere, ikke minst noen høytstående kvinner. Og som i Filippi ble de tilbudt husrom hos en velstående ny kristen, Jason.
Men det kom en skygge over gleden. En mørk nattetime måtte misjonærene flykte. Det ble reprise på flukten fra Filippi! Tilbake var en ung, stridende menighet.
1. Tessalonikerbrev omtaler flere steder bønnens vei. Å lese om vekkelsen i Tessalonika, er en inspirasjon nettopp til å gå bønnens vei. For slike stridende menigheter finnes flere steder i verden også i dag.
