Innfører mer kristent sexprat

Onani, orgasme og vandel skal frem i lyset når kristne miljøer skal forebygge og håndtere med seksuelle overgrep.

«Seksualiteten er en flott gave fra Gud. Onani handler om å misbruke den gaven. Onani er ikke en sykdom, men et symptom på et dypere problem», heter det i boken Lek uten lykke, skrevet av Walter og Ingrid Trobisch i 1982.


Etter å ha lest dette ble onani et såkalt åndelig nederlag for tenåringen «Frank». Han forteller hvordan han som kristen ungdomsleder i slutten av tenårene to ganger onanerte med mindreårige jenter til stede.


- Hva som gjorde at det skjedde vet jeg ikke, men det handler om seksuelle behov som fikk helt feil utløp, skriver Frank i et brev som ble lest opp på den tverrkirkelige konferansen om seksuelle overgrep.

- Det var lite snakk om seksualitet den gang. Fokuset var først og fremst på det åndelige og etiske.


FAKTA OM Konferansen om seksuelle overgrep:22.-23. november på Høgskolen DiakonovaOm å forstå for å håndtere for å ivareta den som anklages for å ha begått seksuelle overgrep eller grensekrenkende seksuelle handlinger.Initiert av Samarbeidsrådet for arbeid med overgrepsproblematikk i Kirkerådet for Den norske kirke.Arrangert av Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep i samarbeid med Diakonova, Norges Kristne Råd og Intitutt for sjelesorg.
Politiattest

Med den tidligere ungdomslederen Franks fortelling i bakhodet er Elisabeth Torp i Kirkens ressurssenter opptatt av at seksuelle tabuer skal omtales annerledes. Som medarrangør for konferansen synes hun det er på høy tid at problematikken kommer på dagsorden:

- Det voksne blikket som ser og snakker om det som er vanskelig og ubehagelig å ta opp, er forebyggende hvis vi kan sette ord på det. Kirken trenger et mer erfaringsbasert språk, en gjensidig forståelse, fastslår hun.

De fleste overgrepene kirken har på bordet er begått av mennesker i tillitsfulle og fortrolige relasjoner, i forbindelse med verv eller andre utøvende oppgaver. Torp har derfor følgende oppfordring:

- Kristne organisasjoner og menigheter må ha et våkent blikk, for folk flest vil ikke komme og fortelle at de føler seg truende til å begå overgrep. Å be om politiattest før en ansettelse kan også være et virkemiddel, sier hun.


Lavkirkelige forbilder

Som første bispedømme i landet innførte Stavanger bispedømme egne retningslinjer på området for frivillige og ansatte i kirken. Likevel har diakonirådgiver Asbjørn Finnbakk oppdaget hull i overgrepsatsingen.

- Jeg tror kirken har vært dårlig på å lage etiske retningslinjer for leirledere. Her har misjonsorganisasjonene vært bedre, sier han etter å ha hørt psykolog Per Isdal snakke avmakt i møte med misbruk av ytre makt.

Den kristne overgrepsaken som nylig ble kjent i Bergen gjør konferansen om seksuelle overgripere ekstra interessant, synes Finnbakk:

- Vi trenger å komme sammen og være bevisste på at dette skjer, før det er for sent, fastslår diakonen, som lover å ta med seg lærdommen med hjem og starte et samarbeid på området med sitt lokale idrettslag.


Overgriper, ikke monster

Arnfinn Løyning, synodeformann i Den Evangelisk Lutherske Frikirke representerer Norges Kristne råd på konferansen. Han ser et stort kirkelig forbedringspotensial.

- En utfordring for oss alle, som vi ikke har klart å ta samtidig, er hvordan vi kan lære mer om den som har begått overgrep, sier han.

Det finnes nemlig en potensiell overgriper i oss alle, hevdet sexolog Thore Langfeldt i sitt foredrag på konferansen. Også blant kvinner, barn og ungdom forgriper seg. Omsorgssvikt, negativt forhold til seksualitet og ensomhet kan trigge overgrepsatferd. Sexologen understreker samtidig at overgriperne ikke er monstre uten moral, og viser til katolske prester som har moral «i bøtter og spann».

- De som har vært utsatt for overgrep skal aldri tvile på hvor fokus og tyngdepunkt er for de kristne organisasjonene, men samtidig må vi greie å jobbe med den andre siden også, sier Løyning.

(Dagen)