Ingen endring for Nord-Koreas kristne
Mildværet mellom naboene på Korea-halvøya har ennå ikke bedret respekten for menneskerettighetene eller forholdene for de kristne.
Når julelysene tennes, er det ett sted på kloden det er mørkt, nemlig i Nord-Korea. Satellittbilder tatt om natten av Korea-halvøya viser en skarp kontrast mellom det opplyste sør og det beksvarte nord. Mangelen på lys viser med all tydelighet hvor underutviklet det fattige, vannstyrte Nord-Korea er. Det er mye symbolikk i et slikt bilde. Folket i Nord-Korea lider som vi vet ikke bare under mangel på strøm, men også under et undertrykkende mørke som er påført dem av Kim-familiens diktatur.
2018 var året da det ble tent glimt av håp i dette mørket. 3. januar gjenåpnet Nord- og Sør-Korea sin direkte sivile telefonlinje. En uke etter ble den militære direktelinjen åpnet etter å ha vært stengt i nesten to år. I april møttes lederne for de to landene og undertegnet en erklæring om full atomnedrustning, og i juni hadde så president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong-un sitt første toppmøte i Singapore. Det er likevel altfor tidlig å feire. I desember viste satellittbilder aktivitet ved en ukjent rakettbase i Nord-Korea. Til tross for møtet mellom Trump og Kim Jong-un, har regimet oppgradert én base og dessuten bygget en ny.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Enten det nå har vært fremgang eller tilbakeslag når det gjelder atomnedrustning, så er lite endret for Nord-Koreas innbyggere. Mildværet mellom naboene på Korea-halvøya har ikke bedret verken respekten for menneskerettighetene eller forholdene for de kristne. Dette ble slått fast av Tim Peters, grunnlegger og leder av organisasjonen Helping Hands Korea, da han besøkte Norge i forrige uke. Dette er nedslående all den tid vi vet at det knapt finnes et sted på kloden der kristne har det verre enn nettopp i Nord-Korea. Dette ble blant annet bekreftet da FNs granskingskommisjon for Nord-Korea leverte sin rapport i 2014.
Reaksjonene er harde mot dem som blir avslørt som troende. Fengsel og tortur er ikke uvanlig. I regimets beryktede konsentrasjonsleirer er kristne prosentvis overrepresentert. Flyktninger som tvangsreturneres fra Kina, risikerer også strenge straffer hvis de mistenkes for å ha blitt kristne eller har vært i kontakt med kirker. Og nettopp Kina legger ekstra stein til byrden for forfulgte nordkoreanere. Kina definerer nordkoreanere på flukt som ulovlige, økonomiske flyktninger og returnerer dem i strid med internasjonale konvensjoner.
Med dette som bakgrunn, er det ille når Tim Peters i et intervju med Dagen sier at «verken kristne eller andre som skiller seg ut, har fått det noe bedre». Han setter dessuten fingeren på et annet sentralt punkt, nemlig at det hittil ikke har vært snakket et ord om menneskerettigheter i samtalene mellom Nord- og Sør-Korea. Peters stiller spørsmål om dette er klokt, og viser til Helsinki-prosessen der president Reagan insisterte på at menneskerettighetsspørsmål måtte komme på bordet.
I kontakten med dette regimet, som ifølge den nevnte FN-granskingen trolig er skyldig i forbrytelser mot menneskeheten, kan ikke menneskerettigheter være et tema man viker unna. Derfor er det oppmuntrende at USA i forrige uke innfører sanksjoner mot tre nordkoreanske embetsmenn på grunn av brudd mot menneskerettighetene. Slik rammer man dem som er direkte skyldige i menneskerettighetsbruddene. Dét er trolig et språk diktatorer forstår.
