Ikke ta fra dem ansvaret
«Den som forakter sin neste, synder. (…) Skulle de ikke fare vill, de som tenker ut det som er ondt?», spør Salomo retorisk i et av sine ordspråk (14,21-22).
Minst 132 personer ble drept og over 300 skadet i sju ulike terrrorangrep i Paris fredag kveld. Sju terrorister er drept, og fransk politi jakter flere gjerningsmenn.
“De er dumme, men de er ikke onde. De er ofre for et system som har ekskludert dem fra samfunnet. Det er derfor de følte at de ikke var en del av det og kunne angripe. Det er folk som lever her som fremmedgjorte, og vi har alle skyld i denne fremmedgjøringen.“
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette sier en kvinne til den israelske avisen Haaretz dagen etter terrorangrepet i Paris. Avisen snakker med flere, og inntrykket er at de ikke er sinte.
Utsagnet fra den administrativt ansatte i et teater i et av distriktene som ble rammet av ugjerningen, lyder så velment, så riktig og godt – så korrekt. Riktignok kaller hun ugjerningsmennene “dumme”, men ansvaret bærer de ikke, ifølge kvinnen, det er det “systemet” og “vi alle” som har. Igjen; det lyder så riktig og så godt.
I virkeligheten er det misforstått, nedlatende og tåkeleggende. Å si at noen er “dumme” karakteriserer bare den aktuelle personens grad av intellekt. Å kalle noen for et “offer” for noe, er å ta ansvaret – og dermed verdigheten – fra et menneske. Jeg vil påstå at det er langt verre.
Ifølge Haaretz er flertallet av innbyggerne i 11. distrikt i Paris venstreorienterte akademikere i 30-40-årene som tilhører middelklassen. De bor i et tolerant område, der migranter og minoriteter føler det trygt å gå omkring. De strever med å forene angrepet på restaurantene og barene deres – der venner ble drept og såret – med det verdensbildet de har.
Det er ikke så rart. For i den grad vi kan snakke om ironi i en slik sammenheng, er det dypt ironisk at terroren nettopp rammer et slikt område, og det er rett og slett ikke noe å skjønne. Islamistisk terror fremstår uten “logikk”, uten mål og mening, vilkårlig og egoistisk ondskap.
Den som synder uten å komme til Gud med synden, skal dø, fastslår Bibelen.
Terroristene i den såkalte islamske staten (IS) har tatt på seg ansvaret. La dem få beholde det – og la oss stille dem og håndlangerne deres til ansvar med alle tilgjengelige og lovlige midler, innen- som utenlands.
Hvor lenge skal vi møte terroraksjoner med å relativisere, som den irske politikeren Mick Wallace på Twitter: “Fryktelig for ofrene, MEN (min uthevelse) hvor lenge skal Frankrike opprettholde sin rolle i militariseringen av planeten?”
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Er drapene i Paris dermed rettferdiggjort, Wallace?
Skal vi, som kommentatoren Chris Graham nærmest gjør, glede oss over at “innbyggere i Vesten endelig (ja, han bruker faktisk det ordet) gis en liten smakebit av den konstante frykten som mennesker fra andre nasjoner har måttet utholde i flere generasjoner”?
Er det slik, Graham, at en feil rettferdiggjør en annen?
Det er på tide at vi står opp for retten til å leve i det 21. århundre og ikke i det sjette.
Det er på tide at vi forsvarer levesettet vårt og slutter med å unnskylde det.
Det er på tide at vi sier og setter makt bak at de som ikke kan akseptere dette levesettet, får finne seg et annet sted å være. Her vil de ikke bli savnet.
Eller er vi villig til å gi fra oss retten til å gå der vi vil, kle oss slik vi vil, tro på det vi vil, mene det vi vil og på annet vis uttrykke det vi vil (innenfor våre egne lovers grenser)?
Det er dette som angripes, ikke symboler for staten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
“Det vi nu står inför är företrädare för en ond ideologi. För dem är våldet inte ett medel – det är själva målet. En sådan motståndare kan demokratier inte böja sig för”, skrev den svenske avisen Expressen på lederplass lørdag.
Jeg vil utfordre dem som måtte være uenig, til å ta ordet.
For hva er det de velmenende vil at vi skal forstå, og hvor mange terrorangrep – fra 11. september 2001 til 13. november 2015 – har forståelsen avverget?
Hvilken innsikt er det vi mangler, som kan rettferdiggjøre den meningsløse volden?
Hvor mange ganger skal vi måtte høre etter et angrep at politi og etterretningsvesen kjente til radikalisering av en eller flere av gjerningsmennene – uten å ha foretatt seg noe?
Med 18 års aldersgrense: Hvor lenge skal vi lulle oss i søvn på slakterbenken vi synes å ha satt opp for oss selv med naiviteten vår?
Les også:
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
