Ikke noe kollisjonsmøte

Inntil det motsatte blir noenlunde sannsynliggjort, bør vi antagelig tro litt på det bildet av «smilende enighet om å være delvis uenige», som Obama og Netanjahu natt til i går presenterte på en felles pressekonferanse. Pressekonferansen oppsummerte det første toppmøtet mellom USAs nye president og Israels nye statsminister. På forhånd hadde pessimistiske observatører spådd at møtet ville bli et formidabelt kollisjonsmøte, «omtrent som når to tog i fart kolliderer». Men slik ble møtet åpenbart ikke.
Grunnen til de pessimistiske forhåndsantagelsene var for det første alle aktørene rundt Obama som under nervekrigen før toppmøtet spilte ut en lang rekke provokative utspill med brodd mot Israel. For det andre observerte man i de samme ukene at Netanjahu ikke svarte med å gi etter, men snarere med vedvarende urokkelighet.
Etter alle denne voksende spenningen begynte det de siste tre-fire dager før selve toppmøtet å komme sterke signaler med motsatt retning. Signalene kom nok en gang fra kretsen rundt Obama. Og de etterlot seg inntrykk av to toppledere som hadde stirret hverandre stivt inn i øynene i flere uker uten å blinke. Og til sist var Obama som blinket, ikke Netanjahu.
Denne tolkningen av hva som skjedde før og under toppmøtet mandag er avhengig av to forutsetninger: At Obama virkelig hadde planlagt å møte Netanjahu med en knallhard konfrontasjon. Og at Obama i siste liten ble klar over noen tvingende grunner til å skifte strategi.
Begrunnelse for den første av disse to forutsetningene er det ikke vanskelig å finne. Man kan bare se på avsendernavnene til alle forhåndsutspillene med brodd mot Israel de siste ukene. Da ser man at det alltid handler om folk i kretsen rundt Obama.
Men hva var det i så fall for grunner som fikk Obama til å innse at han likevel ikke har råd til å møte Netanjahu i en knallhard konfrontasjon?
Svaret er sannsynligvis to ting: Obama har de siste ukene måttet bite i seg et helt knippe med fiaskomeldinger knyttet til andre sektorer av politikken sin i Stormidtøsten. Dessuten fikk Obama med stor verbal voldsomhet et knippe hilsninger fra sunniarabiske regimer (Egypt, Saudiarabia og seks emirater). De truet likefrem Obama med på egen hånd å gå i militærallianse med Israel mot Iran. Om nødvendig uten å invitere USA med på laget.
De førstnevnte grunnene var ille nok. Obamas tyrkisk-syriske fredsfølere fikk åpenbart sunniarabiske alarmklokker til å ringe langt voldsommere enn Obama selv forutså. Og India advarte Obama høylydt mot at Taliban likefrem er i ferd med å ta kontrollen over Pakistans atomvåpenanlegg.
De sistnevnte grunnene kom deretter som den rene sjokkterapien for Obama. I panikk sendte han CIA-sjefen til både Israel og sunniarabiske hovedsteder. Men araberne gav ham overalt samme svar. Med Robert Gates ord: Sunniaraberne nærer «overdrevne bekymringer» for den iranske atombomben.
Hovedspørsmålet etter toppmøtet på mandag er om Obama og folkene hans innerst inne fremdeles mener disse bekymringene er «overdrevne».