Igjen bøyer Kirken kne for styresmaktene

Vi står overfor en krevende pandemi og folk er skremt. Hva hadde da vært mer naturlig enn at kirkene åpnet sine dører, ga trøst og omsorg ut fra Guds ord?

Den norske kirke har opp gjennom mange år gradvis mistet mye av sin identitet som kristent trossamfunn. Samtidig er et levende kristenfolk blitt en stadig større mangelvare i blant oss.

Kirken har gjennom mange år bøyd kne for nesten hver eneste utfordring den har stått overfor. Vi kan nevne sosialismen, kvinnebevegelsen og likestilling, multikultur og islamsk innvandring, fri sex og homoseksualitet. Flere saker kunne ha vært nevnt.

Dette er ikke bare enkeltstående saker, men ideologier som har det til felles at de står kristendommen imot. De preger folks tenkesett på en slik måte at de nærmest fremstår som vår tids religion. Når kristendommen forsvinner, blir dette en form for religionssubstitutt.

Disse ideologiene skulle ha vært bekjempet fra første stund. Men kirken har ikke kjempet, den har tilpasset seg. Med det har den mistet mye av sin identitet som kristent trossamfunn.

Kirken har opp gjennom historien møtt mye motstand fra ulike bevegelser og oppfatninger. Men kirken har alltid klart å parere disse utfordringene ved å vise til Guds ord. Den har gått til motangrep ved å vise til sin egenart og bibelske ståsted. Med det har den fastholdt sin identitet som kristent trossamfunn.

Men ikke nå lenger. Ved nesten hver eneste korsvei har kirken kapitulert. Den har ikke kjempet med Ordet som Guds sverd. Den har gitt etter for hedenske strømninger i vårt samfunn.

Det siste eksempel på denne utviklingen er koronakrisen med stengte kirkedører. Vi står overfor en krevende pandemi og folk er skremt.

Hva hadde da vært mer naturlig enn at kirkene åpnet sine dører, ga trøst og omsorg ut fra Guds ord. Vi har tradisjon for å søke til kirken i krisetider. Men nei. Kirken gjør akkurat det motsatte, den lukker dørene.

Kirken har igjen bøyd kne for styresmaktene. Når regjeringen sier «hopp» så hopper den. Hvor er respekten for kirken som trossamfunn og hvor er kirkens selvforståelse?

Den norske kirke er til vanlig ikke mer besøkt enn at man utmerket godt kunne ha holdt gudstjenester med betryggende avstand mellom kirkegjengerne.

Flere av de smitteverntiltak som er innført i samfunnet ellers, ville med letthet kunne vært praktisert i forbindelse med gudstjenestene. Hvis nå antall kirkegjengere skulle øke utover det normale, burde det ikke være noe i veien for å holde flere gudstjenester. For eksempel kunne kirken ha holdt kveldsgudstjenester i tillegg til formiddagsgudstjenester.

Det er tankevekkende at kirken ikke har høyere tanker om sin egenart og oppgave enn at den lukker dørene fordi staten krever det. Hvor er nøden for menneskenes frelse og for deres evige salighet?

Det kan virke som prester og biskoper simpelthen ikke forstår hva troen betyr for mange av oss. Det å streame gudstjenestene eller legge de ut på YouTube er ikke det samme som å samles i Guds hus. I særdeleshet ikke når dette går over så lang tid. Nettgudstjenester kan ikke gi det fellesskap vi som kristne er helt avhengig av.

Hovedinntrykket er at troen ikke er en levende realitet blant oss. Det er ikke noe som betyr så mye i vår hverdag. Derfor er den heller ikke verd å kjempe for.

Det virker som kirken og mange av våre kristne ledere, har trukket den slutning at det er ingen lenger som trenger en frelser, det er ingen som er på vei til himmelen.

Vi har alle vårt hjem her på jorden og her i tiden. Da blir det nærliggende og mer komfortabelt å gjøre som kirken allerede har gjort i lang tid – den skikker seg like med denne verden.