I møte med klimaendringer

Klimasaken er muligens den største etiske ­utfordringen vi møter på i vår tid, da konsekvensene av klimaendringer etter alt å dømme vil være katastrofale.

I Dagen 1.10.19 skriver Per ­Bergene Holm, rektor på Bibelskolen på Fossnes, om hva vi som kristne skal gjøre i møte med klimaendringer. Han beskriver at de grunnleggende årsakene til endringer i naturen er Guds dom over skaperverket, at våre tiltak for klimaet kun blir symptombehandling og at jorden går mot sin avvikling og ikke kan reddes.

Derfor skriver han at vårt kall som kristne ikke er å «redde jorden», men å kalle mennesker til arken mens døren ennå er åpen, altså å kalle mennesker til omvendelse og tro, og fra en evig fortapelse borte fra Gud.

I det han skriver her er det mye jeg er enig i. For eksempel er jeg helt enig i at det viktigste er å lede mennesker til liv med Gud slik at de får del i det evige liv. Jeg er også enig i at årsaken til ødeleggelsene i naturen er menneskets opprør mot Gud, og at klimaendringene er en konsekvens av det.

Men der Holm konkluderer med at vårt kall til å «redde jorden» må vike for det å kalle mennesker til omvendelse og tro er jeg dypt uenig. Jeg tenker heller en mer «ja takk, begge deler».

Klimasaken er muligens den største etiske utfordringen vi møter på i vår tid, da konsekvensene av klimaendringer etter alt å dømme vil være katastrofale. Når klimaendringer får så katastrofale følger, som forskere mener at det gjør, kan ikke vi som kristen kirke sitte på sidelinjen og kun fokusere på å forkynne evangeliet til frelse.

Bibelens klare budskap er at det kristne budskapet også inkluderer omsorg for de svake og å bringe rettferdighet til jord. Det finnes det så mange eksempler på. Blant annet skriver Paulus i galaterbrevet i forbindelse med at han og Barnabas skulle gå til hedningene at han måtte huske på de fattige mens han gjorde det, og at han har lagt vinn på å gjøre det.

Jakob skriver tydelig at tro og gjerninger er nødt til å gå hånd i hånd i sitt brev og gjerningene viser seg i omsorgen for fattige og svake. Det samme med Jesus, han var en mann som gikk rundt og gjorde godt, og det gikk hånd i hånd med forkynnelse av evangeliet.

Det er også interessant å lese i Esekiel og beskrivelsen av hva synden til Sodoma var; å ikke gi de hjelpeløse og fattige en håndsrekning. I nyere tid har vi enda videre Hans Nielsen Hauge som en som både var opptatt av å gjøre forholdene bedre for dem som levde i samfunnet samtidig som han forkynte evangeliet.

Poenget mitt med alle disse eksemplene er at forkynnelse av evangeliet er nødt til å gå sammen med en sterk sosialetikk og omsorg for de som har det utfordrende og lever under vanskelige kår. Og nettopp klimaendringene rammer de fattige og de som lever under utfordrende kår allerede, hardest. Nettopp derfor er det vårt ansvar som kristne å bry oss om dem, og prøve å gjøre noe med situasjonen, og ikke lukke igjen øynene og tenke at Gud skal dømme verden uansett.

Kanskje er det slik at i stedet for at vi i møte med klimaendringer kun skal fokusere på de andres omvendelse og frelse, i stedet heller kan se dem som et kall til oss kristne til omvendelse?

At kanskje jorden selv sender et kall til oss om å vende oss bort fra materialisme og fokus på oss selv til et liv med dypere fokus på Gud og våre medmenneskers beste?