«I artikkelen til Ottosen (bildet) og Haugland løftes det altså tendensiøst frem forskning som fremmer deres syn», skriver artikkelforfatteren.

I dag våknet løvemammaen. Løvesøsteren. Og løvesvigerinnen.

Seksualitet handler om mer enn et seksuelt samliv mellom to mennesker, det handler også om følelser. Om hvem man er.

Jeg våknet da jeg leste debattinnlegget «Fører homoterapi til selvmord?», publisert i Dagen 10. desember 2019, skrevet av Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Jarle Haugland, Daglig leder i Tro & medier.

Jeg vokste selv opp med en mor og far i NLM. Min fineste farfar var leder i Søndagsskolen. Jeg gikk også på Søndagsskolen. Jeg lærte om lignelser gjennom figurer i filt, fikk viktig trosopplæring om kristendommen, som vårt land er tuftet på. Jeg sang i barnekor, satt på første benk når mine foreldre underholdt med sang og piano på bedehus.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg fikk med meg en viktig barnetro, som jeg støtter meg på den dag i dag. For religion kan for meg gi god livskvalitet, en trygghet når man legger seg om kvelden, hvile i at man kan legge alt i Guds hender.

Jeg var heldig som var født slik at jeg passet inn.Jeg forelsket meg i gutter. Jeg visste at hvis jeg ønsket å gifte meg en dag, så ville det bli godtatt. Fordi det ville bli med en mann. Hvis jeg var født med en annen legning, og jeg hadde tenkt på Gud som en som ikke tillot meg å leve ut den jeg var i et trygt samliv, da ville det forringet min livskvalitet.

Datteren min forelsker seg i jenter. Hennes foreldre, som giftet seg nesten to år før hun ble født, har oppdratt henne i et hjem hvor fokus har vært å prøve å vise henne at det viktigste er nestekjærligheten, være et godt menneske og en god samfunnsborger.

Vi har lest juleevangeliet på julaften før vi spiste pinnekjøtt. Vi har bedt aftenbønn. Hun ble døpt, mottok 4-årsbok i kirken med stolthet, og lærte seg Fader Vår utenat. Til og med den nye versjonen. Hun konfirmerte seg kirkelig, som den største selvfølge. Hun deltar på basarer i kirka den dag i dag, lager hjemmestrikkede plagg til utlodning, og baker boller til salg i kafeén. Alt til inntekt for et kristent formål.Fordi hun velger å tro at de vil henne vel. Uansett hvem hun forelsker seg i. Og kanskje gifter seg med.

Hun velger å tro at de kommer til å respektere henne som den fine jenta hun er, når hun lever ut sin legning med en partner. Som hun kan dele gode og onde dager med. For livet har i perioder mye vondt å by på. Som selvmordstanker. Da unner jeg henne å få oppleve tryggheten man får ved å være gift. Den tryggheten gir livskvalitet. I alle fall for meg. Og det å leve sammen med et menneske i gjensidig kjærlighet tror jeg er en beskyttelsesfaktor.

Jenta mi er forresten et skikkelig godt forbilde. På barneskolen tok hun alltid de svakeste sitt parti, selv om det gjorde at hun ble utstøtt. Litt sånn som Jesus. Hennes form for seksualitet blir omtalt mye i medier disse dager, og det handler ofte om det seksuelle samlivet.

Seksualiteten vår er en fin ting vi alle er skapt med. Jeg tenker at seksualitet handler om mer enn et seksuelt samliv mellom to mennesker, det handler også om følelser. Om hvem man er. Og seksualiteten påvirker livskvaliteten vår.

I min utdanning som sykepleier, og videreutdanning som helsesykepleier, har jeg lært å være kildekritisk. Jeg har også lært om forskningsetikk. Da jeg skulle sette meg inn i den ene kilden dette i debattinnlegget henviser til, en amerikansk forskningsrapport fra 2017 (Barringer/Gay) med tittelen «Happily religious: The surprising Sources og Happiness Among Lesbian, Gay, Bisexual, and transgender Adults», var den ikke tilgjengelig på nettet uten at man betalte penger for den.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg ville egentlig sette meg inn i hvor mange som deltok i denne studien, som forskningsrapporten baserer seg på. Hvilken metode som ble brukt. Om den var et resultat av et randomisert, kontrollert studie eller en kvalitativ studie.

Den andre kilden, Mathy, Cochran, Olsen og Mays fra 2011, henviser til at menn i et homofilt ekteskap har nesten dobbelt så høy sjanse for selvmord enn for menn som har en positiv historie med et heterofilt ekteskap. Denne forskningsrapporten fra Danmark baserer seg på data fra dødsattester i perioden 1990-2001. Slik jeg leser det, løftes det frem hvordan det var å leve i et homofilt ekteskap for 20-30 år siden i Danmark, og det sammenlignes med hvilken risiko man har for å begå selvmord når man er lykkelig gift.

I artikkelen til Ottosen og Haugland løftes det altså tendensiøst frem forskning som fremmer deres syn. Og en av de to rapportene de henviser til, er overhodet ikke dagsaktuell. Det jeg har lært om det, er at det er uredelig.