Hvordan skal en kristen stille seg til prøverør?

Jeg har selv opplevd noe av hva det vil si å være ufrivillig barnløs og det å miste foster, som ble til på naturlig vis. Det har fått meg til å tenke mye det siste året. Hvor langt skal vi gå i jakten på egne barn?

«Kristne kan få anerkjennelse for den tøffe prosessen det er å ikke få barn, uten å bli konfrontert med det etiske», kunne jeg lese i fjor høst (Dagen, oktober 2019). Er det løsningen på barnløshet - å lukke øynene for den kristne etikken? Jeg vil dykke litt dypere.

Ignacio Bjørnaas skrev en kronikk på NRK rett før jul, hvor hun brukte følgende ord: «Jeg er katolsk og troende. Det er mye jeg ikke liker ved kirkens lære, som at abort er en dødssynd eller at prøverør er en synd».

Avisa Dagen skrev om ekteparet Vigdel i oktober 2019, og de fortalte at de som kristne fikk overraskende få reaksjoner på deres valg om prøverør. Etiske kvaler, det hadde de, men for dem ble ikke det det avgjørende i drømmen om å bli foreldre. De kjente også flere andre i ulike sammenhenger som hadde benyttet seg av assistert befruktning.

Det er nok slik at barnløshet er en skjult sorg som det snakkes lite om, og mange velmenende ord og kommentarer kan nok gjøre situasjonen verre for ektepar som sliter med barnløshet. I kristne sammenhenger kan det å være singel, eller det å være gift og barnløs, være en utfordring. Så kan det også være mange idealiserte forventninger til at når man bare blir gift, så faller livet på plass, eller når man bare får barn, så får livet mening.

Å lengte etter å bli gift, å lenge etter å få barn, det er for mange naturlig. Og det er lov å sørge, når det ikke ble slik man hadde tenkt. Men tar lengselen overhånd og styrer livet, så kan det bli noe destruktivt og bittert over det.

Det finnes medisiner, urter, oljer, kosthold mm som man fint kan teste ut, for å øke fruktbarheten. Det kan også være alder, skjult eller uoppdaget sykdom, stress, hormonell ubalanse osv, som påvirker fruktbarheten til et par.Ønsket om å få barn er i seg selv naturlig og positivt, og å hjelpe mot barnløshet er etisk høyverdig (Lundes etikkleksikon). Men det skal skje innenfor en ramme, som fortsatt tar hensyn til livets menneskeverd og verdi i Guds øyne. Han er Skaperen.

For par som gjennomgår prøverørsbehandling, er det en nokså stygg skilsmissestatistikk. Lengselen etter barn kan ødelegge parforholdet. Man regner med at det er cirka 30-40 % sannsynlighet for å lykkes ved assistert befruktning, teknologien er ikke bedre enn naturen selv. I Norge får barnløse par 3 prøverørsforsøk fra det offentlige. Etter det kan det bli en ganske dyr affære.

Jeg har selv fått spørsmål om jeg/vi vil teste ut prøverørsbehandling. Kanskje man bare kan velge å befrukte de eggene man vil bruke?

Jeg tror ikke det er så lett, hvis du først går over den «grensen» å si ja til prøverør, dessuten tror jeg at det vil stille oss svakere i forsøket på å verne om menneskeverdet. Det forstår man også ut ifra det ekteparet

Vigdel delte:«Der og da var det om å gjøre å øke sjansene for å bli gravide. I ettertid har vi tenkt på om det vi gjorde var ukristelig. Skulle vi bare ha valgt å befrukte ett egg?» Mange har befruktede egg i fryseren. Embryoer. Det har også de. Når man har med et befruktet egg å gjøre, så er all genetisk informasjon til det lille mennesket på plass.

Finske Sanna Sarromaa, som bor i Norge, er åpen om at hun og eksmannen donerte sju embryoer til barnløse i Finland, da de gjennomførte prøverørsbehandling. Deres egne barn har derfor kanskje biologiske helsøsken i et annet land. Og hun og eksmannen har kanskje biologiske barn, som de heller aldri har møtt. Snakker vi etiske utfordringer her? Nedfryste barn, eller barn som ikke vokser opp i sin biologiske familie fordi de var et «overskudd».Donasjon av embryo/befruktede egg er lov i alle de nordiske landene, men ikke i Norge og Island. I Tennessee ble et embryo, nedfryst i 1992, født i 2020.

Det finnes etiske skillelinjer både når det gjelderprevensjon og når det gjelderbefruktning og skal vi som kristne lukke øynene for det etiske, bare for å få oppfylt ønskene våre? Sara hadde et utdødd morsliv.

Tenk om hun hadde forsøkt prøverørsbehandling for å få Isak. Og hva med Hanna? Hvordan hadde bibelhistorien vært med våre teknologiske fremskritt. Hadde Gud fått være mirakelets Gud, underets Gud, bønnens Gud, og ikke minst trøstens Gud?«for at vi skal kunne trøste dem (…) med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud.» (2Kor 1:4). Sal 139,16 har betydd mye for meg i sorgen over egne tap. Og nylig ønsket jeg å vite hva som står på grunnspråket.

Ordet som i vår Bibel er oversatt med foster, er egentlig ordet embryo. Et embryo er et befruktet egg. Så da ser Gud alle embryoer – inkludert de som ligger i en fryser… De har en verdi! Skal vi leke med livene til disse verdifulle barna, og alle de befruktede eggene som går til spille i prøverørsforsøkene?

«Da jeg bare var et embryo, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.»

Vi som er kristne, er kalt til å verne om menneskelivet fra unnfangelsen til en naturlig død. Barn er engave fra Herren. Jeg håper at vi som kristne grunner over menneskeverdet, og ikke lar lengslene våre ta fullstendig overhånd i livet.

Vi ber i Fader Vår: Skje din vilje. Og den viljen er uendelig god. Så skal vi få legge alle sorger på Ham, og ta i bruk det vi kan av medisinske fremskritt, men kun når det er innenfor den rammen som verner om livet, slik Gud verner om det.