Hvordan Gud reddet Pedros liv

Gud ga aldri Pedro opp. Heldigvis gjorde ikke den lokale kirken det heller.

Vi har nettopp feiret pinse, en grensesprengende høytid og hendelse som definerer oss som kirke og som misjonsorganisasjon. Når Gud sendte Den hellige ånd til disiplene oppstod det noe helt nytt som forandret verden for alltid: Kirken.

Gjennom kirken er Gud fysisk til stede for mennesker alle steder der det finnes en kirke eller utsendinger for denne. Alle som tilhører kirken er en del av Guds sendelse og Guds misjon i verden. Vi har et kall, et oppdrag, en hensikt med livet – hver dag og alle steder.

Det greske ordet som diakoni-begrepet kommer fra, oversettes med «tjeneste» i Bibelen. Jesus sier at han ikke er kommet «for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Mark 10,45), og Paulus bruker samme begrepet når han taler om «tjenesten han fikk av Herren Jesus: Å vitne om evangeliet om Guds nåde» (Apg. 20,24). Guds sendelse innebærer både misjon og diakoni.

Misjon er først og fremstGuds misjon, og kirken kalles til å ta del i Guds misjon i verden. Kirken driver ikke med misjon - kirkener misjon. Den verdensvide kirke står sammen i oppdraget om å lede mennesker til Gud gjennom dåp og opplæring - og ved nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.

For Misjonsalliansen er diakoni overskriften over arbeidet vi driver. Vi er endiakonal misjonsorganisasjon. Diakoni er evangeliet i handling. I flere av våre samarbeidsland i Sør-Amerika vil man ofte bruke det spanske begrepetMisiòn Integral, altså «integrert misjon», der tanken er at forkynnelsen av evangeliet og kampen for rettferdighet, forsoning og frigjøring av mennesker fra enhver form for undertrykkelse, henger sammen. Evangeliet er både frigjørende og sosialt virkekraftig og løfter menneskeverdet, i særdeleshet sårbare og tilsidesatte mennesker.

På Misjonsalliansens årlige landsrådssamling for kort tid siden delte jeg historien om Pedro, en ti år gammel gutt som kom til et av dagsentrene i São Paulo som vi støtter. Fra en svært belastet bakgrunn, med begge foreldrene som rusmisbrukere og narkolangere og med mye misbruk og erfaring av forsømmelse i bagasjen, laget han store problemer på senteret. Vold mot andre barn og svært problematisk og destruktiv atferd fikk staben ved dagsenteret til å ville gi han opp og frata han tilbudet ved senteret. Men da satte pastor Paulo Gòmes ned foten. «Hvis vi som kristne ikke kan gjøre noe med slike barn, hvem kan da?» spurte han.

Gòmes hadde vært pastor i menigheten i en årrekke, men forteller at menigheten i mange år kun hadde vært opptatt av deres indre liv bak fire vegger, avsondret fra fattigdommen i favelaen utenfor. For fire år siden ble han kjent med Misjonsalliansens leder i Brasil, Bebeto Araùjo, og møtet med Bebeto snudde opp-ned både på pastoren og kirken hans. I dag driver menigheten et utstrakt diakonalt arbeid i en av São Paulos favelaer.

Vi tror på en Gud som bryr seg. Derfor – når vi ser nød og urett så krever det at vi handler. Kirken kan ikke lukke øynene for uretten som skjer, rett og slett fordi Gud ikke gjør det. Vi tror at forandring er mulig. Gjennom kirken er Gud til stede overalt, også i favelaen og alle andre steder der mennesker lider. Problemet er dessverre at kirker altfor ofteikke ser eller forstår at de har et oppdrag i sitt nærmiljø, at kirkenikke lar Gud bruke dem som Guds hender og føtter på jorden. At de fattige, de som lider og de som undertrykkes,ikke får omsorg og hjelp til å leve de livene de er skapt til å leve.

En av våre viktigste roller som diakonal misjonsorganisasjon er å hjelpe kirker til å forstå sitt diakonale kall slik at de kan bli den forvandlende kraften i sine lokalsamfunn som fremmer rettferdighet, lindrer nød og redder liv.

Ett år etter at pastor Gomez nektet å la dagsenteret gi Pedro opp, har Pedro blitt en annen og ny person. Med god faglig kompetanse, med omsorg og forbønn, og for å bruke pastor Paulos egne ord, «med mange klemmer», er Pedro blitt en forvandlet gutt som er blitt til stor glede for alle.

Gud ga aldri Pedro opp. Heldigvis gjorde ikke den lokale kirken det heller.