Hvor går Normisjon?

Det vil være saklig grunn til å klassifisere Normisjon som et uregistrert trossamfunn i det nye landskapet som snart dukker opp når den offentlige kirkelovgivningen blir historie.

I innlegget «Normisjon og kirkens vei» i Dagen mandag 16. november, fremholder generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland og leder for Normisjons arbeid i Norge Svein Granerud at for «Normisjon som organisasjon er ikke spørsmålet om formelt kirkemedlemskap det mest avgjørende i dagens situasjon». Det fremholdes at for mange «er det lite ønskelig å forlate den kirken de tilhører».

Samtidig oppfordres det til å utvikle lokale fellesskap der forkynnelsen er forankret i Guds ord. Det sies at flere vil «samles til nattverd i det Normisjonsfellesskapet de tilhører», og at Normisjon vil «føre tilsyn med de ulike fellesskapene i organisasjonen».

Det er åpenbart at kirkens vei vil være krevende i tiden som kommer. Normisjons vei vil også være krevende. Jeg er imidlertid i tvil om den skisserte veien vil være farbar i et fremtidig kirkelandskap.

Da Normisjon ble opprettet for 15 år siden ble organisasjonen definert som «en fri og selvstendig bevegelse innenfor Den norske kirke» (Grunnlagsdokument, 2000). En slik selvforståelse bygget på den frie forsamlings-, organisasjons- og forkynnelsesrett som ble etablert for lekfolk i Den norske kirke gjennom opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842. Dette frihetsrommet ble ytterligere utvidet i 1913 da lekfolk i Den norske kirke fikk rett til fri forvaltning av nattverden, uavhengig av det kirkelige embete.

I rammen av Statens offentlige ­religion ble det altså etablert et frihetsrom, institusjonalisert gjennom fremveksten av de mange frivillige organisasjonene i Den norske kirke. Dette er det historiske landskapet også for Normisjon.

Det nye landskapet er annerledes. Ved grunnlovsendringene i 2012 ble prinsippet om statens offentlige religion opphevet, og med virkning fra 2017 vil Den norske kirke skilles ut som et eget rettssubjekt, atskilt fra staten.

Dermed blir hele konseptet om frivillige organisasjoner innenfor Den norske kirke en anakronisme. Konseptet baserer seg på et rettsgrunnlag som ikke lenger vil være tilstede.

Det er verd å merke seg at Normisjon nå ikke lenger definerer seg som en frivillig organisasjon i Den norske kirke. Isteden forstår man seg som en misjonsorganisasjon som samarbeider med blant annet Den norske kirke. Slikt sett har Normisjon allerede tilpasset seg de endrede forutsetningene. Også innholdsmessig har det skjedd interessante utviklingstrekk.

I rammen av Normisjon er det blitt opprettet en rekke forsamlinger og menigheter med full nådemiddelforvaltning. Dessuten tar organisasjonen mål av seg å utføre tilsyn med disse forsamlinger og menigheter. Spørsmålet er bare hvordan man nå forankrer organisasjonens selvforståelse. Dette spørsmålet har både en teologisk og juridisk side.

Tar vi utgangspunkt i organisasjonens egen teologiske basis, den lutherske bekjennelse, vil virksomheten beskrevet over måtte defineres som kirke. Kirken er ifølge Den augsburgske bekjennelse artikkel VII forsamlingen av de troende, hvor evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett. Gitt at dette skjer i Normisjons forsamlinger og menigheter, og dette ivaretas gjennom tilsyn fra Normisjons ledelse, vil denne virksomheten med like stor rett som menigheter i Den norske kirke kunne forstås som «kirke».

Den juridiske side ved spørsmålet om Normisjons selvforståelse er at virksomheten ikke lenger kan forankres i den statlige kirkelovgivning. Den mest nærliggende rettslige forankringen av den nevnte virksomhet vil da ­være Lov om trudomssamfunn fra 1969, hvor det i paragraf 1 ­heter følgende: «Alle har rett til å driva religiøs verksemd åleine eller saman med andre, og til å skipa trudomssamfunn når rett og sømd ikkje vert krenkt.»

Rettslig sett skjelnes det mellom registrerte og uregistrerte trossamfunn. De trossamfunn som ikke er registrerte, må da automatisk forstås som uregistrerte trossamfunn.

Det vil være saklig grunn til å kunne klassifisere Normisjon som et uregistrert trossamfunn i det nye landskapet som snart dukker opp når den offentlige kirkelovgivning blir historie. Gitt dette, blir spørsmålet om virksomheten på sikt får bedre rammer og utviklingsmuligheter dersom den fremstår i det offentlige rom som registrert trossamfunn.

Dette kan gjøres på en måte som gir rom i organisasjonen både for de som fortsatt ønsker å være medlemmer av Den norske kirke og de som ønsker å ha Normisjon som sin kirkerettslige tilknytning. En slik modell kommer klassisk til uttrykk i Misjonsforbundet, og er nylig realisert også i Indremisjonsforbundet og i Misjonssambandet.