Hvor fargerik kan en oljefond-sjef være?

Fargerike og frittalende personer kan være bra som ledere. Men vi er usikker på om det virkelig er det vi trenger helt på toppen av det norske oljefondet.

Formelt er navnet Statens pensjonsfond utland, men vanligvis omtales det bare med den mye mer folkelige betegnelsen Oljefondet. Det er her staten plasserer og forvalter vår oljeformue med tanke både på nåværende og kommende generasjoner. Fondet, som i skrivende stund har en saldo på svimlende 10.400 milliarder kroner, er rett og slett hele Norges felles sparegris.

Og fordi disse pengene tilhører oss alle, er det av avgjørende betydning at fondet ledes av en person med råsterk kompetanse, men ingen tillitsutfordringer. Kort sagt, det som trengs er en drivende dyktig fagperson som ellers gjerne kan fremstå som litt grå og kjedelig.

Avtroppende oljefond-sjef Yngve Slyngstad har hatt akkurat den typen profil. Under hans ledelse har milliardene ynglet, akkurat som de skal. Utover det har det vært stille rundt den godeste Slyngstad. Og skandalene på grunn av personlige utspill, egne pengeplasseringer eller andre forhold har helt glimret med sitt fravær.

Det vil si inntil for få dager siden. Da ble det gjennom VG kjent at Yngve Slyngstad var en av en rekke norske samfunnstopper som ble påspandert en tredagers superkonferanse i USA i november betalt av den norske finansmannen Nicolai Tangen. Opplegget inkluderte privatfly over Atlanteren, opphold på luksushotell, flotte middager og mottagelser og en privat intimkonsert med verdensstjernen Sting.

Det som gjør saken ekstra pikant er at den sjenerøse storinvestoren Nikolai Tangen er Yngve Slyngstads etterfølger til jobben som sjef for Oljefondet. Han skal etter planen starte i jobben i september.

Men først skal ansettelsen av ham opp på tirsdagens møte i representantskapet i Norges Bank. Leder Julie Brodtkorp har tatt initiativ til at Norges Banks utpeking av Tangen som sjef for Oljefondet skal drøftes i lys av de nye opplysningene som har kommet frem. Det synes vi er en klok avgjørelse.

I likhet med mange andre ble vi overrasket over ansettelsen av Nikolai Tangen. Å bestemme seg for en London-basert milliardær med gigantformue delvis plassert i et skatteparadis, er et relativ utradisjonelt valg, for å si det forsiktig.

Og vår forbauselse ble ikke mindre da Tangen nærmest ved første anledning fremmet ganske ekstreme synspunkter på økonomisk politikk. – Jeg mener arveavgiften burde være 100 prosent. Jeg synes det er ekstremt urettferdig at noen blir født med en stor pengesekk. Alle burde starte på null, annonserte Tangen. Senere har han moderert seg og sagt at synspunktet bare gjelder hans egne barn, men helt beroliget er vi fortsatt ikke.

Vi er generelt positiv til utradisjonelle ledere som byr på seg selv. I de fleste bransjer kan det fungere riktig bra. Men om dette virkelig er en god match i den viktige jobben med å passe på alle nordmenns felles oljeformue, er vi noe i stuss om.

Og de funderingene har ikke akkurat blitt færre gjennom de siste dagers avsløringer.