Hvor er kirken?

Jeg opplever det som helt utrolig at seriøse politiske partier kan gå inn for dette. Forstår de egentlig rekkevidden av det de er med på?

I 1872 utga Dostojevskij sin roman De besatte. Den er et kraftig oppgjør med de nihilistiske strømninger som var på frammarsj i Russland på den tiden. På tittelbladet står et dikt av Pusjkin, hvor vi blant annet leser (i Ejnar Thomassens danske oversettelse):

«Endeløs, besat og svimmel, uden grænse, uden form, fyger hid en åndevrimmel, som novemberløv i storm».

Romanen, og spesielt ­Pusjkins dikt, har i den senere tid stadig vendt tilbake til meg når jeg i media følger debatten om «kjønnsdekonstruksjon» og det «seksuelle mangfold» som foreningen Fri, og nå også politiske partier, ønsker å promotere i skole og barnehage.

Jeg opplever det som helt utrolig at seriøse politiske partier kan gå inn for dette. Forstår de egentlig rekkevidden av det de er med på?

Desto mer oppløftende har det kommet vektige motforestillinger fra fagfolk med kompetanse på barn og ungdom. Disse synes bare å bli oversett. Og de få politikere som ytrer betenkeligheter får gjennomgå; de bør skamme seg, får en inntrykk av. Jeg beundrer politikere som har mot til å gå ut mot strømmen, ikke minst Kjell Ingolf Ropstad.

Som aktiv kirkemedlem er jeg overrasket og betenkt over den passivitet vi ser fra kirkens side. Kirken skulle vel være den som står aller nærmest til å være en motstemme til den totale dekonstruksjon av dypt rotfestede verdier som nå skjer.

Ser ikke kirken hvilke fatale konsekvenser dette kan få? Hvorfor hever ikke kirken sin røst til protest? Forstår man ikke rekkevidden av hva som skjer? Eller synes man at det er greit? Ikke minst er det grunn til å spørre: Hvor er kirkens hyrder, biskopene? Hvorfor er det så taust?

Det fortoner seg som et tankekors for meg at framtredende kolleger på mitt fagfelt kommer med advarsler om utviklingen, mens kirken forholder seg ganske så passiv.