Hvor annerledes får man være?

Vi lever i et merkelig samfunn. Et som ofte har totalt motsatt forhold mellom hva det på den ene siden sier og det på den andre siden faktisk gjør.

La meg gi deg et eksempel som skjærer meg litt ekstra i hjertet:

For fem år siden innstiftetFN «World Downs Syndrome Day» for å øke oppmerksomheten om hvaDowns syndrom er for noe og hva det innebærer å leve med det. Kampanjens motto har blitt «Vi er glad i ulikhet», og formålet er å understreke alles likeverd. Så langt, alt vel.

Men bak disse fine ordene og dette rosverdige initiativet finnes en mørkere virkelighet som samfunnet verken vill eller våger å snakke om. Egentlig burde andelen barn med Downs syndrom øke, ettersom stadig flere i vår del av verden føder barn senere i livet.

Men i stedet skjer det motsatte. Stadig flere Downs-barn blir identifisert ved hjelp av fosterdiagnostikk og abortert. 60 prosent i dag, mot 45 prosent i 1999. Og ettersom abortlovgivningen er en av samfunnets helligste kuer, som ingen overhodet har rett til å røre ved, finnes det bare en vei å gå for samfunnet:

Å gjøre forskjell på den fine teorien og den mørke praksisen, på hva man sier og hva man egentlig gjør.

Få saker viser inkonsekvensen i samfunnet vårt så tydelig som dete. Vi hyller på den ene siden ulikhet og toleranse, men gir oss samtidig rett til å sortere ut de mennesker som avviker fra normen. Ikke fordi de er syke, for Downs er ingen sykdom. Ikke fordi de er skadde, for Downs er ingen skade. Men bare fordi de er annerledes - det ord som Skandinavia i dag ser ut til å frykte mer enn noe annet. 


Merk at det ikke er den gravide kvinnen jeg først og fremst henvender meg til her, men kulden i samfunnsklimaet. Hvor mange kvinner som får rede på at barnet de venter har Downs, blir tilbudt muligheten til å treffe andre foreldre til Downs-barn - og barna selv - for å lytte, stille spørsmål og få svar?

Hvor mange får høre at personer med Downs slett ikke opplever seg rammet av en livslang lidelse, men tvert imot er dobbelt så fornøyd med livene sine, seg selv og sitt utseende som hele befolkningen for øvrig?

Livets Ord driversju skoler, deriblant spesialskolen Emanuelsskolan. Å besøke den tenner en sol i hjertet. Få barn har blitt velsignet med en slik evne til å spre lys og glede omkring seg som disse. Når jeg har sittet med dem, pratet og ledd og blitt klemt i det uendelige, lurer jeg meg på om det virkelig er de som har en kromosom for mye - eller alle vi andre som har en for lite.

Til vår glede har Livets Ord nå fått tillatelse til å starte Sveriges første kristne spesialskole på gymnasnivå - Emanuelsgymnasiet - som åpner nå i høst. For oss er det et viktig sted, en markering av den kristne tro vi har og det menneskesyn som er bygget på den:

At alles verdi er nøyaktig likt. At alle er skapt av en Gud som ikke gjør feil, og har rett til akkurat den tiden på jorden som Han har fastsatt.

Det minste vi kan gjøre som medmennesker, og ikke minst som troende på en Herre som sier «la barna komme til meg» - helt uavhengig av antall kromosomer - er å arbeide for et samfunn der ulikhet er greit. Ikke på papiret, men i virkeligheten.