Hvilken Gud tror du på?

En betydelig del av den skandinaviske kristenhetens krise tror jeg handler om at Gud har blitt alt for håndterlig. 
Det er som om en usynlig hånd hele tiden driver oss mot en forståelse av Gud som forutsigbar og harmløs.

Hvilken Gud tror du på? Langt på vei tror jeg dette spørsmålet kan besvares gjennom hvordan vi ser på livene våre som kristne. I arbeidet med bokenKorsvägen och uppståndelselivet (Livets Ords Förlag 2019) har jeg særlig gått og fundert på to for meg veldig ransakende spørsmål. Nemlig: Tror jeg på en Gud som er verd å dø for? Og: Tror jeg på en Gud som kan vekke opp døde?

Det som fascinerer meg med disse spørsmålene - som jo representerer to helt ulike sider ved det kristne budskapet - er at de på den ene siden kan høres ekstreme ut, men at de på den andre siden står i sentrum av det kristne livet som trer frem i Det nye testamente.

Visst er det sant at martyriet eller dødesoppvekkelser hører til hverdagen i det kristne livet. Men min overbevisning er likevel at vi trenger å se på disse erfaringene som to konkrete kjennetegn på livene våre, om vi ikke skal komme på glid i vårt personlige disippelliv. Ytterlighetene er ganske enkelt nødvendige for at Gud ikke skal bli for tam og nøytral for oss.

En betydelig del av den skandinaviske kristenhetens krise tror jeg handler om at Gud har blitt alt for håndterlig. Det er som om en usynlig hånd hele tiden driver oss mot en forståelse av Gud som forutsigbar og harmløs. Som snill og trivelig heller enn utfordrende og hellig.

En Gud som ikke er verd å dø for kan jo knapt være verd vårt alt - vår fullstendige tilbedelse og lydighet. En Gud som ikke kan vekke opp døde, kan knapt nok ha evnen til å flytte fjell, det være seg i våre egne eller i noen annens liv.

Det er derfor jeg kommer tilbake til spørsmålene mine. Rundt om i vår verden finnes det et stort antall voksende kirker der lidelse og kraft vandrer hånd i hånd.

Der de kristne lar Jesus være deres ledestjerne, om det så skulle koste dem livet, og der de med den samme tilliten til Kristus står til disposisjon for å utføre tegn og under i hans navn. Den underjordiske kirken i Kina er et fascinerende eksempel på dette. Selv har jeg også møtt denne holdningen i den etiopiske Mekane Yesus-kirken.

Min stadig sterkere overbevisning er at om den sekulariserte skandinaven skal få et sant og ekte møte med Herren den dagen han besøker en kristen kirke, da trenger vi som er der å leve liv som tar både lidelsen og kraften i Bibelens budskap på alvor.

Bare en Gud som er verd å dø - og lide - for, kan jo i realiteten være verd å omvende seg til. Bare en Gud som er i stand til å vekke opp døde - og på andre måter opprette oss til ånd, sjel og kropp - kan forvandle livet for det mennesket som allerede har prøvd alt.

Sagt på en annen måte: for at mennesker skal komme til tro, trenger vi som kristne å vitne om en Gud som virkelig er Gud. En Gud som utfordrer oss både som den korsfestede og oppstandne. Som setter oss i en total og provoserende avhengighet av ham selv. Som får sprenge det rasjonelles grenser. Som helt enkelt er den han sier at han er: kongers Konge og herrers Herre.

Og det er altså derfor jeg funderer på begge spørsmålene mine. Håpet mitt er naturligvis at vi er flere rundt i Norden som gjør det samme. Først og fremst for at Gud skal få være Gud i livene våre. Men også for at verden rundt oss skal tro at kirkens Herre er den samme i går, i dag og i all evighet.