Hvem får være offer?

Den siste tiden har vi fått høre flere historier om mennesker som har brent seg kraftig i møte med kristne miljøer. Nærmere bestemt i møte med kristent lederskap. Slike historier har vi hørt mange av de senere årene. Og det finnes enda flere som ikke er offentlig kjent.

Man skal være ganske hardhudet for ikke å la seg berøre av den sterke og langvarige smerten som kommer til uttrykk.

I alle slags miljøer, også kristne, kan det oppstå mekanismer som gjør det vanskelig å gjennomføre nødvendige endringer innenfra. Noen ganger har bestemte særtrekk eller adferdsmønstre blitt så forankret at viljen til korrigering uteblir.

Men påtvungne endringsprosesser er gjerne mindre skånsomme enn dem som blir initiert innenfra. Kanskje går det derfor an å se på kritikken som en mulighet, selv om deler av den kan oppleves urettferdig?

Det finnes mer og mindre formelle rammer for å vurdere kristent lederskap. Men det er grunn til å spørre om ikke noen av disse rammene trenger evaluering. For eksempel: En kristen forkynner i et luthersk miljø kan ha et helt ryddig og godt forhold til Confessio Augustana, men samtidig ha en nedlatende adferd som gjør ham uegnet som leder. Tilsvarende kan en leder i karismatisk sammenheng være en frimodig bruker og forsvarer av både tungetale og andre nådegaver, men samtidig påføre sine omgivelser så stor skade at han ikke bør få tillit som åndelig leder.

Spørsmålet er ikke først og fremst om ledere bevisst går inn for å manipulere. Det er langt viktigere å spørre om ledere faktisk fungerer manipulerende. Viser lederen behørig respekt for sine medarbeideres egne prosesser? Gjør han det han kan for å sikre at de har indre dekning for det de er med på? Blir de utsatt for et press som får dem til å ta avgjørelser de egentlig ikke ønsker å ta? Det er antakelig svært få som opplever seg selv som en tyrannisk leder. Men gjennom sin adferd kan en leder godt tenkes å ha tyranniske trekk likevel.

I dag lever vi i en kultur med nokså sterk vektlegging av system og kontroll, i en slik grad at initiativ og risikovilje kan bli undervurdert. Det bør vi være klar over. Men også ledere med sterke gründeregenskaper må ta hensyn til menneskene de er satt til å lede. Den gode hyrden har omsorg for sine medarbeidere.

Jeg tror det er en utfordring i kristne miljø at vi verdsetter uttalte intensjoner så høyt at vi blir blinde for realitetene. Så lenge en leder snakker om hvor viktig det er å nå verden med evangeliet, legger vi ikke nødvendigvis merke til hvor stor skade som skjer på veien. Ikke så sjelden oppstår da den paradoksale situasjonen at mens vi snakker om hvor mange vi vil vinne der fremme, er faktum at vi underveis har mistet flere enn vi har vunnet.

Faren er at vi forsterker ofrenes smerte ved å demonstrere at vi ikke bryr oss så mye om den. Ved å gå videre som om ingen ting hadde skjedd. Ved å ikke forutsette erkjennelse og oppgjør fra de involverte lederne.

Også for oss i den kristne pressen er dette en vedvarende utfordring. Det er et dårlig tegn hvis vi overlater til sekulære aviser å avsløre maktovergrep i kristne miljø. Hvis vi på autopilot lar kristne ledere innta offerrollen når de blir kritisert. Da er det de egentlige ofrene vi tråkker på. Det kan umulig være spesielt kristelig.

Fredag formiddag så jeg den Oscar-vinnende filmen «Spotlight» på kino. Filmen handler om avisen Boston Globes avsløringer av hvordan Den katolske kirke skjulte seksuelle overgrep mot barn. Det er en sterk og opprørende film, med et grusomt bakteppe i form av prester som til de grader opererer på tvers av det mandatet de har fått.

Som journalist opplevde jeg det ekstra interessant å se hvordan en avis her helt opplagt stod i det godes tjeneste. Boston Globe satte søkelyset på noe som definitivt burde ha vært avslørt før.

Men jeg må innrømme at jeg i et øyeblikk også kom til å tenke på de andre som satt i kinosalen sammen med meg. De fleste av dem var skoleungdommer. Antakelig er de færreste av dem menighetsaktive. Hvilket inntrykk får de av en kristen kirke ved å se en slik film? Jeg vet ikke. Men det var noe i meg som nesten håpet at de ikke skulle vite om dette. Antakelig av frykt for at kunnskapen kunne lede dem bort fra kristen tro. Men tanken er forkastelig. Som om det er et større problem at slike ugjerninger blir kjent enn at de faktisk har funnet sted.

Heldigvis har det skjedd en god del når det gjelder både holdninger og prosedyrer knyttet til seksuelle overgrep i kristne miljø. Det er mer uklart hvilke handlingsalternativer vi står overfor når det gjelder prosedyrer i møte med maktovergrep av andre typer. Hvor alvorlig må maktmisbruket være før det får konsekvenser?

Noe av det tristeste jeg opplever i jobben min er møter med mennesker som har kommet på avstand fra det kristne fellesskapet, og kanskje også fra Gud, på grunn av ledere som har opptrådt uklokt. Vi må aldri frata mennesker muligheten til å forandre seg. Men når vi skal vurdere om hyrdene våre er gode, er det ikke nok å lytte til hvilke intensjoner de sier at de har.