Hva skjedde på den glemte datoen?
1. desember 1942 er en av de mørkeste dagene for Norge under Andre verdenskrig. Men datoen er nesten helt ukjent her i landet.
Alle nordmenn vet om - eller i hvert fall bør kjenne til - datoen 9. april 1940. Hitler-Tysklands feige angrep på Norge var starten på fem dystre okkupasjonsår.
Men det er faktisk en annen dag i norsk krigshistorie som er like mørk, men som aldri markeres og knapt snakkes om. Det gjelder 1. desember 1942, den enkeltdatoen da flest nordmenn mistet livet under andre verdenskrig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Om kvelden denne dagen ruller et tog inn på perrongen i den polske byen Oświęcim, bedre kjent under det tyske navnet Auschwitz. Toget kommer fra havnebyen Stettin, dit norske jøder er fraktet fra Oslo med skipet Donau.
Så snart toget har stoppet helt, løsnes boltene og kvegportene åpnes. Over 500 nordmenn beordres ut akkompagnert av hissige tyske kommandorop og sinte bjeff fra schäferhunder.
Vokterne begynner raskt utvelgelsen. Kvinner, barn og eldre plasseres på den ene siden. Arbeidsføre menn på den andre.
De førstenevnte blir hentet av lastebiler som kjører dem bort. Selv vet de ikke hvor de er på vei, de 346 personene som fra lasteplanene vinker farvel til sine kjære som står igjen.
Men i dag vet vi det så altfor godt. Endestasjonen på reisen deres fra det som engang var en trygg tilværelse i Norge, er gasskammeret i Auschwitz.
Les vår historiske reportasje «Dødens dag»
Hvordan disse våre landsmenn hadde det i de siste minuttene av sine liv her på jorden, vet vi ikke så mye om. Ganske enkelt fordi ingen av de som gikk inn dørene til det falske dusjanlegget, overlevde slik at de kunne fortelle sin historie.
Men kommandanten i Auschwitz, Rudolf Höss, har i en biografi han fikk skrevet før han ble henrettet i 1947, formidlet hvordan dødskampen artet seg fra bødlenes tilskuerplass.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Gassen utviklet seg straks. Gjennom kikkhullet kunne man se at de som stod nærmest åpningen der pulveret ble kastet inn, falt døde om med en gang. Man kan si at en tredjedel døde straks.
De andre begynte å rave rundt, skrike og snappe etter luft. Men skrikene gikk raskt over i en ralling, og etter noen minutter lå alle på gulvet. Etter tjue minutter var det aldri noen som rørte på seg. Den tiden det tok før fangene døde, var avhengig av mange faktorer:
Om det var fuktig eller tørt, varmt eller kaldt – av kvaliteten på gassen, som var varierende – og av sammensetningen på fangetransporten, hvor mange som var unge og friske, og hvor mange gamle, syke, kvinner og barn som var med.
Men generelt kan man si at døden inntraff etter fem til ti minutter. En halv time etter at gassen ble kastet inn, ble døren åpnet og utluftningsanlegget startet.
Man begynte da straks å trekke ut de døde... Spesialkommandoen startet nå med å trekke ut gulltenner og klippe håret av kvinnene. Etter dette ble kroppene fraktet bort og lagt foran ovnene som i mellomtiden hadde blitt varmet opp.
Opp til tre lik kunne bli brent på en gang, beroende på størrelsen på kroppene. Kremasjonen tok 20 minutter.»
Siden okkupasjonen har vi nordmenn sagt «aldri mer 9. april 1940». Men vi bør også si «aldri mer 1. desember 1942».
